Linnea er nyforlovet og tilbake i Sør-Afrika for å selge gruvene og eiendommene hun arvet. Planen er å vende tilbake til Norge og en fremtid sammen med Martin, men det uventede møtet med Michael og lidenskapen som oppstår mellom dem, får henne til å lide valgets kvaler.

Clara har helt rett i alt hun sier. Jeg kommer aldri til å glemme Michael. Jeg kommer til å tenke på ham. Ofte. Når Martin kysser meg … Vil jeg da lukke øynene og tenke på Michael? 
– Du svikter ikke bare deg selv om du gifter deg med feil mann, sa Clara og fortsatte, som om hun kunne lese Linneas tanker. – Du svikter denne nye mannen din også.

UTDRAG FRA BOKEN:

Linnea trodde først hun så syner. Men armene som la seg om skuldrene hennes og holdt henne i et fast og varmt grep inn mot en ru dressjakke, var virkelige nok. Virkelig var også hånden som strøk henne ømt over håret og stemmen som hvisket:
– Linnea … Kjære Linnea, bare gråt, du. Få det ut. Jeg vet at det gjør vondt.
Linnea lente seg tungt inn mot skulderen hans og trakk pusten, dypt og skjelvende. Visst gjorde det vondt. Visst var det smertefullt å sitte der i ruinene av det som en gang hadde vært hennes liv. Men nå føltes det plutselig som om hendene som holdt henne, og stemmen som snakket til henne, hadde en helbredende kraft. Gråten løste seg opp inne i brystet, og den tunge sorgen og fortvilelsen begynte å vike for en uventet indre ro.
– Her. Michael rakte henne lommetørkleet sitt. 
Linnea tok imot det, tørket øynene og kinnene og trakk et skjelvende sukk før hun klarte å si noe.
 – Michael. Du … du er her?
– Ja. Han satte seg opp på benken ved siden av henne. Den ene armen hvilte fremdeles om skuldrene hennes. 
– Jeg … jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er så … så …
– Ikke snakk, svarte han. – Du behøver ikke å si noe. La oss bare sitte her en stund og kjenne på hva vi føler. La oss minnes og lytte til livets sang mellom palmekronene. En sang som for David tok slutt før alle versene var sunget, men som vi kan fullføre. På vår måte.
Livets sang … Han uttrykte det så vakkert. Linnea pustet roligere nå. Hun sank tungt inn mot ham og la hodet mot skulderen hans, og plutselig føltes alt riktig. Ikke godt. Det kunne aldri føles godt at David ikke var der sammen med henne. Ikke på Sunset Hill, der solen gikk ned for alltid den natten han døde. Ikke godt, men riktig. Det føltes riktig å sitte der i stillhet og minnes sammen med Michael, den eneste hun visste om som hadde stått David like nær som hun hadde gjort.
Det var ikke til å unngå at minnene som dukket opp, mens de satt der og delte den samme sorgen over bror og ektemann, også var innom en helt spesiell dag, med en helt spesiell hendelse. En hendelse som hadde funnet sted nettopp der de oppholdt seg nå. Lysthuset hadde riktignok ikke sett så forfallent og ødelagt ut, alle vinduene hadde vært hele, og det hadde vært rent og pent der inne, med myke puter og vakre blomster. Men rammen var den samme nå som den gang, og vi to, tenkte Linnea da minnet om Michaels urovekkende kyss dagen før bryllupet nærmest satte seg fast hos henne. Vi to var de samme menneskene den dagen som vi er i dag.
Eller var de det? Var hun den samme Linnea nå som den gang? Og Michael, hva med ham? Hun syntes selv å ha oppdaget og lært andre sider ved ham å kjenne etter Davids død, og selv følte hun seg mer moden, mer erfaren og langt mer reflektert nå enn hun hadde gjort for seks år siden.  
Likevel var det noe som var uforandret. Noe som lå der i luften mellom dem, som hadde ligget der den gang, og som kanskje aldri kom til å forandre seg. Hva dette udefinerbare noe var, forsto hun ikke. Eller kanskje hun ikke ville forstå det, fordi det grep forstyrrende inn i det mønsteret som livets puslespill nå var i ferd med å danne. Dette var som en løs brikke som ikke hørte til, som det ikke var plass til når puslespillet hennes var ferdig og bitene lagt på plass. Bitene, som hadde Martin og Amandas bilder risset inn. Som hadde bilder av nordnorske fjell, Helgelands vakre kyst, og ro og harmoni i en stille og som regel begivenhetsløs hverdag i det nye livet. Der var det ikke plass til den brikken hun nå satt med i hånden og ikke visste hvor hun skulle plassere. Brikken med bildet av Michael …
Hun hadde ingen anelse om hvor lenge de hadde sittet der og bare holdt hverandre i hånden, da Michael brøt stillheten med å si:
– Det er gått seks år, Linnea. Seks år siden den gang.
– Ja. Hun behøvde ikke å spørre ham hva han tenkte på.
– Jeg har aldri glemt det.
– Ikke jeg heller. Stemmen skalv lett. Dette var første gang hun våget å holde fast ved det minnet og sette ord på det. Tidligere hadde hun bare villet skyve det fra seg hver gang det dukket opp, fordi det hadde vært et forbudt minne.
– Jeg har aldri glemt deg, fortsatte Michael og strøk tommelfingeren kjærtegnende mot hånden hennes.
Linnea nølte litt, før hun fattet mot nok til å komme med innrømmelsen, både overfor ham og for seg selv: 
– Jeg har ikke glemt deg, jeg heller.
– Hva var det som skjedde den gang? undret Michael. – Hva var det som oppsto mellom oss to?