Det nye hotellet (Heftet)

Serie: Rosehagen 63

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 63
ISBN/EAN: 9788202472160
Kategori: Romanserier
Omtale Det nye hotellet

Emily kommer løpende til idet Liam kjemper for livet mot en overfallsmann. Alexandra Crosland nekter for at det er hennes forlovede som står bak, og vil ikke anmelde ham. Emily kjenner en vond mistanke om at også Klara skjuler noe.
Direktør Eilertsen åpner hotell Havfruen og imponerer alle. Målet hans er å stjele gjestene fra Den hvite rose, og han gjør hva som helst for å oppnå dette.
 
«Hva gjør De med stien ned mot fjorden? spurte Michael, lett.
«Vi skal utvide den og bygge trapper. Med rekkverk,» svarte direktør Eilertsen.
«Men lar det seg gjøre? Den ligger da kilt inn mellom to eiendommer?»
«Det er ordnet. Jeg får kjøpe noen meter av irens tomt.»
«Iren?» gjentok Emily. Hun vekslet blikk med Michael. Det kunne ikke stemme. Liam ville aldri gjøre noe slikt.

 

Til toppen

Andre utgaver

Det nye hotellet
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Jenny kastet et blikk på Julian. Hvordan kunne han sovne så raskt og så tungt, som om han ikke hadde en bekymring i livet? Hun fikk ikke sove. Tankene kvernet – om møtet hun hadde hatt med Gerhard, om Charlottes motbydelige spill og om utstillingen hun skulle ha i Nice. Hun hadde ikke fortalt Julian at hun hadde bedt Gerhard om å la Wilhelm August få undervisning i maling, og det plaget henne. Det var en bagatell, men Julian ville uansett ikke like det, var hun redd. Han hadde bedt henne om å holde avstand til Gerhard, og ville kanskje frykte at hun hadde snakket om fabrikken også.
            Dynen føltes for varm. Hun blåste ut lampen og snudde seg på siden. Rommet var svart rundt henne. Det var en mørk og måneløs kveld. Ikke så mye som en stripe av lys trengte inn gjennom gardinene. Hadde ikke himmelen vært så tung, ville natten ha vært lys og blålig. De var for lengst i mai, årets lyseste tid.
            Julian sov stadig tungt. Hun reiste seg forsiktig fra sengen og gikk bort til vinduet, måtte forsøke å se ut i dette tette mørket. Det var likevel ikke helt mørkt, så hun, da hun smatt inn bak de tunge gardinene og la pannen mot vindusglasset. Herfra kunne hun se portnerboligen. Så nær var Charlotte. Og sønnen. Dagene gikk. Situasjonen virket fastlåst. Hva ville skje når hun selv dro til Nice? Ville Charlotte forsøke å komme seg tilbake til hovedhuset? Flytte inn hos Julian?
En lykt var tent ved inngangsdøren der nede. Den sendte et flakkende lysskjær noen meter ut i hagen. Jenny fór sammen Noe beveget seg i sirkelen av lys. Det var en høy skikkelse. En mann. Han nærmet seg døren, stanset. Banket han på? Det virket slik. Jenny kjente hjertet hamre i brystet. Et lys ble tent i portnerboligen, og døren ble åpnet på gløtt. Hun skimtet Charlotte. Døren ble slått på vidt gap. Mannen snudde seg mot huset, som for å forvisse seg om at ingen så ham. Jenny støkk, redd for at han kunne se henne. Det var Lorentz Reinertsen! Det varte bare noen sekunder. Charlotte omfavnet ham og trakk ham inn i huset. Så ble døren lukket, men det lyste stadig i et vindu.
Hun famlet med gardinene, snublet i de lange båndene. «Julian!»
Han svarte ikke, kom bare med et lavt stønn.
Hun klarte å befri seg fra gardinene og løp mot sengen. «Julian! Du må våkne!»
Han heiste seg opp på albuen. «Hva er det, Jenny? Det er midt på natten. Er du syk?»
«Nei!»
«Hørte du noe?» Han gned seg i øynene. «Er du redd for innbrudd?»
«Jeg så Lorentz Reinertsen!»
«Du tar feil.»
«Nei! Jeg så ham klart og tydelig!»
«Hvor?» Julian svingte bena over sengekanten.
«Jeg våknet, og noe fikk meg til å se ut. Han banket på døren til portnerboligen.»
«Du kan ikke ha sett noe i dette mørket!» Han tente en parafinlampe.
«Jeg så ham i lyset fra lykten ved Charlottes dør. Han banket på. Hun åpnet. De omfavnet hverandre. Så slapp hun ham inn.»
«Du må ha drømt,» protesterte han.
«Jeg drømte ikke! Jeg fikk ikke sove.»
«Men hva vil du at jeg skal gjøre?»
Fattet han ikke hva dette betød? «Du må gå ned dit!» nesten ropte hun. «Nå!»
«Men hva skal jeg si til Charlotte?»
«Si at vi så Lorentz Reinertsen fra vinduet. Si at vi så ham gå inn til henne!»
Julian virket motvillig, men trakk på seg klærne.
«Tror du meg ikke?»
«Jeg tror at du mener at du så ham.»
«Hvem skulle det ellers ha vært?»
Han sukket tungt. Så gikk han mot døren.
«Skal vi ikke heller ringe til politiet?» spurte hun.
«Nei. Jeg går.»
En brå panikk steg i henne. «Jeg følger med fra vinduet. Dersom du roper, ringer jeg.»
Han ristet på hodet. «Det kan ikke være ham. Charlotte ville ikke ha sluppet ham inn. Har du glemt at han mishandlet henne på det groveste? Hun er livredd for mannen.»
«Det sier hun, ja.»
Julian ristet på hodet og forsvant ut. Jenny stilte seg ved vinduet. Hun måtte anstrenge seg for å se. Lyset var ikke lenger tent, verken ved døren til portnerboligen eller inne i huset. Bare et svakt lysskjær kom fra en lykt ved deres egen gatedør. Hun presset ansiktet mot glasset, skimtet Julian nå. Han gikk mot portnerboligen, med raske skritt. Han ble stående foran døren lenge, som om han ikke kunne bestemme seg. Det varte og rakk. Antagelig hadde han banket på, men måtte vente på svar. Endelig! Døren ble åpnet. Charlotte kom til syne med en tent parafinlampe i hånden. Jenny kunne se at hun var kledd i nattkjole. De snakket sammen en god stund. Så lukket Charlotte døren, og Julian gikk tilbake til huset.
Jenny hørte skrittene hans i korridoren. Så var han der igjen, satte seg på sengekanten og strøk en hånd gjennom håret.
«Hva sa hun?»
«Du hadde rett. Det var ham.»
«Vi må ringe til politiet med en gang! Han må ikke unnslippe!»
«Han er der ikke nå. Hun slapp ham ikke inn. Hun barrikaderte døren.
«Hun burde heller ha varslet politiet!»
«Hvordan skulle hun kunne varsle noen? Det fins ikke telefon i portnerboligen, og hun våget ikke å gå ut.»
Jenny tok Julians hånd og holdt den hardt. «Hun lyver! Jeg så ham jo! Jeg så at hun omfavnet ham og slapp ham inn.»
«Charlotte sier at mørket må ha spilt deg et puss. Trær og busker kaster skygger. Det er ikke alltid lett å …»
«Jeg så ham i skjæret fra lykten ved døren hennes!»
«Det kan ikke stemme. Den var ikke tent. Jeg så det selv.»
«Den var tent i sted, da jeg fikk øye på ham.»
«Jenny,» begynte Julian. «Hører du ikke selv hvor urimelig dette lyder? Hvorfor skulle Charlotte slukke utelyset straks du hadde vendt deg bort fra vinduet?»
«For ikke å risikere at noen så ham da han gikk sin vei.»
«Hun ante ikke at du stod i vinduet.»
«Hvorfor skulle hun slukke utelyset, når hun hadde sett mannen hun frykter luske rundt huset?»
«Hun slukket det ikke! Det var ikke tent. Og hun våget naturlig nok ikke å …» Han holdt inne.
«Hvorfor tror du alt hun sier? Hvorfor bad du ikke om å få komme inn og se selv? Da hadde du tatt dem på fersk gjerning. De omfavnet hverandre! De hadde en avtale!»
«Det nytter ikke å snakke mer om dette nå. Du er både opphisset og sint. Dessuten må jeg sove. Jeg har flere viktige møter i morgen. Jeg har tenkt å gå til politiet og fortelle at Lorentz Reinertsen er observert. Charlotte bad meg om det.»
Han kledde raskt av seg og la seg under dynen igjen. Jenny kjente en tung maktesløshet. Ingenting nyttet. Julian trodde på Charlottes løgner – eller ville tro på dem. Hun visste hva hun hadde sett. Det var ikke tvil. Hun skalv av tretthet og kulde. Hva ville være Charlottes neste trekk? Hva var hun egentlig ute etter?

Til toppen

Bøker i serien