Gorm smilte farlig.
 «Bisp Armand trodde nok du var død da han hadde sendt to mann etter deg på Dovre. Da du ble gjenkjent på Storjåren, skjønte han vel at du ikke var noen enkel mann å ta, for det var da han sendte bud på Skarphedin. Skarphedin er den dyreste av alle i det faget. Og den farligste, men det vet du vel nå?»
 Han smilte igjen, nesten drømmende.
 «Jeg tror jeg så ham ri over brua inn til Nidaros for to dager siden. Jeg har alltid undret om jeg kunne ta ham ansikt til ansikt. Jeg tror det.»
 «Da er det kanskje ikke hans folk som plager oss på reisen,» sa Eyvind.
 Gorm så skarpt på ham.
 «Er det noen som ...?»
 «Så langt har de bare prøvd å sinke oss. Fylle en kløft vi måtte gjennom full av trær på kryss og tvers, prøve å sette fyr på skogen på overnattingsplassen her – slikt noe. Jeg tror det er de to karene som arbeidet for en som heter Rodulf i Jernadalen. Rodulf taper penger på at folk reiser – han er en kjeltring av en handelsmann.»
 «Jeg vet hvem det er. Noen pekte ham ut for meg i Jernadalen. To mann, sa du?»
 «Ja.»
 Gorm plystret lavt mellom tennene.
 «Rodulf og to mann arbeidet med et gjerde i dag morges, Eyvind. Men Skarphedin var alene da jeg så ham.»
 Det var is i røsten hans, og Eyvind ble kald dypt innenfra.
 «Da er det Skarphedins menn.»
 «Ja, i dette er Rodulf uskyldig. Og Skarphedin har lovet Hansel-brødrene å drepe deg. To menn er nok om de kan lokke deg til å jakte på dem. Ett eneste godt skudd fra bakhold er nok, selv for deg. Jeg undres hvilken pris Hansel-brødrene har satt på hodet ditt, Eyvind Bolt. Det ser ut til at prisen stiger.»
 «Og Storjåren står nesten uforsvart,» sa Eyvind bittert, «mens jeg går som lus på tjærekost over fjellet. Du skjønner at jeg ikke kan gi meg av sted for å ta igjen gården med våpenmakt når to mordere lurer omkring oss? Det som finnes av våpen og våpenføre menn i dette følget, de trengs her!»
 «Hvor lang tid trenger dere til denne bygda dere skal til, var det Verran?»
 «Åtte–ti dager herfra, kanskje.»
 «Det kan bli for sent å gå mot Storjåren etter det. Det er en hel ferd fra Verran til Orkdalen. Jeg vet ikke hvor lang tid Skarphedin eller Wilhelm Hansel trenger for å skaffe flere menn, men det kan gå fort. Mange vil slåss med Skarphedin. For slike menn er han en slags helt.»
 Eyvind svarte ikke. Han kunne dradd til Storjåren og tatt gården med våpenmakt, men ved bålene nedenfor dem var det mennesker han hadde et ansvar for, mennesker han hadde lokket ut på en uviss ferd. Ingen av dem var krigere, men det var unge menn mellom dem, karer som var budd på det uvisse ...
  Jeg kunne ri til Orkdalen på to eller tre dager, ta Storjåren og peke på testamentet som ligger i kongsgården.
 «Jeg kan ikke, Gorm. Jeg har tatt på meg et ansvar for dette følget. Det er kvinner og barn i det, og de stoler på meg alle sammen. I tillegg er det to menn som lurer på oss der ute. Så lenge det er slik ...»
 Gorm sukket dypt og trakk på skuldrene. Da han sa noe, var stemmen som is.
 «Da må vi sørge for å bli kvitt dem.»

Til toppen