Louise tenkte på kjærligheten. Følelser som gjorde sine underlige krumspring gjennom livet. Man elsket og mistet, forsøkte på nytt og innså at man ikke kunne elske, for så å oppdage at den første, den man egentlig aldri glemte, fantes og var klar for en ny begynnelse.
 Hun følte seg mer levende enn noen gang. I løpet av ett år hadde hun fattet beslutninger, tatt avgjørelser, fryktet og vært redd for at hun feilet, men blitt belønnet med seier.
 Hun kjente seg ufattelig rik. De tre barna hennes var gjenforent, og hun med dem. Hun arbeidet som sykesøster og kunne gi omsorg og pleie til andre barn. Og hun hadde fått Arthur tilbake. Ingen av dem hadde trodd det ville ende slik, selv om de innerst inne hadde hatt et ønske om å finne tilbake til følelsene, de aller første og gryende som fikk en brå slutt da krigen begynte. Det var som hun måtte tenke grundig etter for å finne ut hva godt hun hadde gjort som fikk alt dette.
 «Tøys,» sa Arthur. «Du har alltid vært et godt menneske. Du behøver ikke å lete etter årsaker.»
 Hun gjorde det likevel. Som i kveld. Hun hadde tatt en kopp kaffe med ham etter arbeidstid, før hun dro hjem til døtrene. Kysset han ga henne da de skiltes, brant fremdeles på leppene hennes. Hun hadde begynt å håpe på mer, og hun visste at han gjorde det samme. To voksne mennesker som bare ville vise hverandre kjærlighet, tilbringe tiden sammen og være en støtte for hverandre. Hun innså at det ville vært enklere hvis hun ikke var en separert kvinne med barn, men da ville hun ikke ha vært den hun var.
 «Jeg elsker den Louise som jeg ser og kjenner nå,» sa Arthur. «Hun er meg nærmere enn den purunge Louise som jeg forelsket meg i, men ikke våget å gjøre andre fremstøt mot enn kjekkaseri.»
 «Jeg trodde ikke at du ville like den jeg ble,» sa hun.
 «Da tok du feil,» svarte han.

Til toppen