| Forfatter: | Annikki Øvergård |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Rosemalt |
| Serienummer: | 8 |
| ISBN/EAN: | 9788202430771 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Dommen
Cecilie bestemmer seg for å bli i bygda, noe som endrer Rebekkas situasjon på Lie.
Det er bare noen dager igjen til rettssaken mot Ulf. Rebekka er fortvilet og håper at Haavard kan få Andreas til å trekke det falske vitnemålet. Da Haavard reiser til skogs for å jakte før hun får snakket med ham, bestemmer hun seg for å oppsøke Andreas.
Hun ville aldri kunne tilgi seg selv hvis Ulf ble sittende bak lås og slå i årevis. Det ville pine og plage henne resten av livet. Hun ville aldri noen sinne få verken rast eller ro. Da var det bedre å ta straffen selv.
UTDRAG FRA BOKEN:
Sigvall Strøm snublet fnisende ut av døren til mellomstuen, med Cecilies hånlige stemme bak seg. Det var så vidt han klarte å stå på beina. Han passerte Haavard og Rebekka, ga dem et vassent blikk uten å si noe og siktet seg inn på trappegelenderet. Så begynte han å karre seg opp til etasjen over, mens pusten gikk pipende og tung.
Haavard ristet oppgitt på hodet og så etter svogeren med blikket fylt av både vemmelse og forakt, før han igjen snudde seg mot Rebekka.
– Jo, hva var det jeg sa? Andreas, ja. Lensmannen fikk noen ord med ham da han kom. Han står fast på forklaringen sin, rikker seg ikke en tomme.
Haavard sa det i en hverdagslig tone. Likevel gikk ordene som is gjennom Rebekka.
– At han …! Historien er oppdiktet løgn! Så dette skal han si i retten?
Haavard la en tung hånd på skulderen hennes.
– Ja, Rebekka. Og du må belage deg på at han vil bli trodd. Lensmannen levnet ikke mye håp om at Ulf ville gå fri. Du må være sterk nå, Rebekka. Du må regne som sikkert at Ulf blir dømt for drapet.
Fra seg av trøtthet og fortvilelse vaklet hun opp trappen til kammerset hun delte med Sigrid. Hodet var fullt av det Haavard hadde sagt. Det siste håpet var knust, som et beskyttende plagg som var flerret av kroppen, og hun sto der naken, uten noe å verge seg med.
Andreas hadde ikke trukket tilbake vitnemålet. Han var helt og fullt i Jensines vold. Og Jensine var gjennomsyret av djevelskap og tanker på hevn mot alle på Lie. I denne ondskapens vev befant Andreas seg, som en flue fanget inn i edderkoppens nett, og ble vevet stadig tettere inn i et spinn av løgner. Jensine kom til å fortære ham med hud og hår.
Ikke at Rebekka brydde seg stort om det, men Andreas var tross alt nøkkelen til å få satt Ulf fri, og nå var døren lukket og låst og nøkkelen kastet til Jensine.
Ulf var hinsides å gå fri.
Om hun da ikke gikk til lensmannen og tok straffen hans, straffen sin, straffen for et mord som ingen hadde begått. Tankene stokket seg i hodet hennes.
Hun ville aldri komme til å leve sammen med Ulf. Uansett om hun meldte seg for lensmannen eller ikke. Men hun ville aldri kunne tilgi seg selv hvis Ulf ble sittende bak lås og slå. I årevis. Det ville pine og plage henne resten av livet. Hun ville aldri noen sinne få verken rast eller ro. Da var det bedre å ta straffen selv.
Forbannelsen fra Gaupli hadde rammet både henne og Ulf.
Brått gispet hun høyt. Hva om Ulf ble dømt til døden!
Idet hun gikk inn i det nattsvarte kammerset, husket hun bruddstykker av noe som hadde hendt noen år tilbake. En blåmalt slede med en hundeskinnspels oversprøytet av blod, funnet ikke langt fra Grundsetmarten ved Elverum. Det hadde stått om det i avisen, og var blitt fortalt om og om igjen fra munn til munn. Eieren var blitt funnet et godt stykke unna, ribbet til skinnet og med kløvet panne. En liten jente hadde sett en mann i hundeskinnspels dra fra gjestgivergården med hest og blå slede. Den som holdt i tømmene var en annen enn eieren av sleden, en som jentungen kjente godt. Det var en gamling som dro rundt og solgte sukkertøy. Han ble gjenfunnet på Grundsetmartnen, med blodige klær og med den avdødes kvittering i sin velfylte lommebok. Han ble arrestert og stilt for retten og omsider dømt til døden.
Han hadde blånektet skyld til det siste.
Halshugget ble han likefullt. På Stormyra, et par mil fra Hamar, med tre tusen tilskuere. Da graveren, som skulle frakte kroppen til kirkegården, hadde løftet opp hodet så alle skulle se, hadde flere av de som sto foran besvimt. Det ble sagt at den avrettede etter sin død hadde skjært tenner så høyt at det hørtes.
Tårene silte. Hun hadde ikke tenkt på det før. Men om Ulf var riktig uheldig, kunne han bli dømt til døden. For et mord som aldri hadde funnet sted.
Det kunne og måtte ikke skje.
Hun måtte og ville melde seg.
Fortvilet sank hun sammen på sengen.
Først da hørte hun en stille hulking.
