En vei til endes (Heftet)

Serie: Storgårdsfolk 60

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Storgårdsfolk
Serienummer: 60
ISBN/EAN: 9788202431624
Kategori: Romanserier
Omtale En vei til endes
Valgene tar kvelertak på den som nøler, men av og til griper skjebnen inn. Familien slår ring om sine, nye bånd knyttes, mens gamle rives over.En vei er til endes, men mange stier forgrener seg. Og julefreden senker seg over hedmarksbygdene. 

- Men for svarte! Ingeborg glodde på henne. - Her kommer altså mannen du nesten har gått til grunne for, og du avviser ham? Martha! 
    Martha sank i kne, enset ikke at bakken var kald og hard. Hun hulket, og det brustne hjertet hennes, med alle sårene som nettopp var begynt å gro, tok på ny til å styrtblø. Det var knapt til å holde ut.

UTDRAG FRA BOKEN:
Sverre brukte lang tid på turen. Han stanset flere ganger og lot hesten gresse i veikanten, mens han forsøkte å samle tankene til en helhet. Til slutt, da han nærmet seg de lange bakkene opp mot gården, syntes han endelig at han hadde etablert en slags plan. 
Moren hadde sendt bud til Bjørnstad om at han var kommet hjem, så søsteren ventet på ham, antok han. Hun var på vei fra bryggerhuset sammen med en av tjenestepikene da han kom ridende inn på tunet, og lyste opp da hun oppdaget ham. – Sverre! 
Han hoppet ned på bakken og gikk henne i møte. 
– Velkommen hjem! 
Hun var blitt annerledes, syntes han. Hun virket høyere og mer kantete, selv uttrykket i øynene var fremmed. Var det sorgen over den døde sønnen som hadde skapt forandringen i henne? 
– Takk, svarte han stivt. – Det er godt å være tilbake på Hedmarken. 
De målte hverandre med blikket. Anne rakte ham hånden, og han trykket den. Det føltes merkelig formelt. Så var det som om noe løsnet, og hun slengte armene om halsen hans. – Jeg visste ikke om jeg skulle denge deg eller kysse deg! Herregud, så redd jeg har vært for deg! Jeg trodde aldri jeg skulle få se deg igjen! 
Tårene hennes var varme mot kinnet hans, og han trakk henne inntil seg og presset munnen mot håret hennes. – Jeg har savnet deg også, Annemor. Selv dengingen din har jeg savnet. 
Hun slapp ham, lo halvkvalt og tørket tårene, smilte mot ham med fuktige øyne og grep ham i hånden. – Mor har vel fortalt deg om gutten vi mistet? 
Han nikket alvorlig. – Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det må ha vært forferdelig vondt. 
– Jeg tenker på ham hver eneste dag, og vil fortsette å gjøre det så lenge jeg lever. Lille Jon Sverre. Han var oppkalt etter far og deg. Hun blunket fort. – Men de to andre har det fint. Jeg kan knapt vente med å vise dem frem. 
– Jeg gleder meg til å se dem. Han ga hånden hennes et hardt trykk. – Men først må jeg snakke med Sonja. Vi har mye uoppgjort, som du sikkert vet. Dessuten har jeg en sønn, jeg også. 
– Visst har du det. En stor, fin sønn. Kom! Hun dro ham med seg mot huset. – Sonja er ute og spaserer sammen med Valborg. Men Jon Nicolai er her. 
Sverre visste at sønnen fylte tre måneder om få dager, men han hadde ikke vært forberedt på at han skulle være så liten. Da søsteren bøyde seg over krybben, løftet opp en liten, gryntende bylt og la den i armene hans, holdt han pusten, livredd for å gjøre noe feil. 
– Han går ikke i stykker. Anne betraktet ham med et mykt uttrykk i de grå øynene. – Er han ikke fin? 
– Visst er han det. Sverre så at det lille hodet var dekket av svarte dun. Småen knyttet nevene i halvsøvne og gjespet. – Noe så fullkomment! Alt er på plass. Hver minste lille negl. Han satte seg på stolen som Anne trakk frem til ham. Søsteren stilte seg bak ham og la kinnet mot håret hans. – Oppkalt etter bestefedrene, som seg hør og bør, fastslo hun. – Men det er vanskelig å se hvem han ligner. 
– Jeg synes faktisk han ligner litt på Ragnhild. Forsiktig strøk han over sønnens myke kinn. Barnet skar en grimase, og Sverre lo åndeløst. – Se på ham! Det ser ut som om han smiler. 
– Det er nok helst mageknip. Anne rettet seg. – Skal vi legge ham igjen? Han er nok trett. De sover mye når de er så små. 
– De gjør vel det. Sverre rakte henne bylten. – Det er best han får sove når han trenger det. Han gikk bort til vuggen og ble stående og se ned på sønnen. Han følte seg varm om hjertet og litt fortumlet. Var det normalt? Hva var det forventet at han skulle føle i en slik stund? Ville farsfølelsen plutselig komme som kastet over ham, eller mer gradvis? Han kikket bort på søsteren og våget ikke spørre. 
– Vil du se mine? 
Sverre nikket og kastet et siste blikk på den lille i vuggen, før han fulgte etter søsteren inn på naborommet. – Vi har en jente som passer dem alle tre, forklarte Anne. – Hun har et barn selv også. 
Annes gutter var mye mindre enn sønnen. Sverre prøvde å skjule bestyrtelsen da blikket hans falt på de ørsmå hodene, pakket inn i varme hekleluer. – De er som turnips, hvisket han. – Herregud, hvor små var de egentlig da de kom til? 
– Erik var størst. Per var så liten at det var så vidt vi fikk øye på ham. Anne smilte kjærlig ned mot sønnene. – Men nå har Per allerede vokst godt på seg. Det er kraft i den karen, skal jeg si deg. 
Sverre glodde på tvillingene med ærefrykt. At noe så lite hadde fått vokse opp, var nesten umulig å forestille seg. – Det er et under, Annemor! 
– Visst er det det. 
De så på hverandre over vuggen. – Så mye har skjedd siden du dro, utbrøt Anne. – Vi har haugevis av ting å snakke om. Kom, la oss finne Aleksander! Han brenner nok etter å treffe deg, han også. 
Svogeren hilste hjertelig på Sverre da de kom inn på kontoret hvor han satt og arbeidet. – La oss få oss litt i livet, forkynte han da de hadde utvekslet de første hilsenene. – Så får vi snakke mens vi eter. Han nølte. – Har du truffet Sonja ennå? 
Sverre ristet på hodet. – Nei, men jeg har gjort et annet hyggelig bekjentskap. 
Aleksander nikket lunt. – Hva synes du om vidunderet? 
– Han er en fin gutt. Sverre visste ikke helt hva han skulle svare. – Det tar litt tid å venne seg til tanken på at jeg har en sønn. 
Aleksander vekslet blikk med Anne. – Jeg regner med at du har behov for å diskutere fremtiden med Sonja. 
Han spurte ikke hva Sverre hadde tenkt å foreta seg, noe Sverre satte stor pris på. 
– Og da trenger ikke du ikke vente lenger. Her kommer hun. Anne hadde fått øye på de to kvinnene gjennom vinduet. – Gå inn i stuen, så skal jeg hente henne. 

Sverre sto og stirret på døren da hun kom inn. Han visste ikke hva han hadde ventet seg av gjensynet, men hun så ut akkurat slik hun hadde gjort da hun forlot ham. Men da hun begynte å snakke, skjønte han at hun hadde forandret seg. Hun lignet ikke lenger den fortvilte unge kvinnen som hadde konfrontert ham om bord på skipet. 
Hun var rød i kinnene, men de mørke øynene var kalde. – Vælkømmin hemmatt, sa hun kort. – Je hørte at du hadde kømmi telbars. 
– Ja. Han kjente et uventet sinne blusse opp i seg. – Jeg har fått vite at jeg har en sønn. Du kunne ha fortalt meg at du ventet deg. 
– Åffår skulle je det? Ville det ha førændre nå’å? Munnen ble en smal, bitter strek. – Du har vel hørt at je ska’ gifte meg med’n Petronius? 
Han nikket. Planen han hadde lagt, smuldret opp før han rakk å presentere den. Denne kvinnen kunne han aldri leve sammen med, ikke engang for sønnens skyld. At han hadde tenkt å tilby henne ekteskap, forekom ham latterlig her han nå sto. – Jeg hadde rett til å få vite det, fremholdt han. – Han er min sønn like mye som din. 
– Du laga’n, men hadde før lengst frasagt deg ælle rættigheter. Øynene gnistret av sinne nå, kulden var gått over til glødende raseri. – Trur du at du bære kæn kåmmå her og diktere meg? Den ti’a er over, Sverre! Je ska gifte meg med en respektabel, formuende mænn. Det er slutt på at folk ser ner på meg. Med ti’a blir’n Petronius prost og, dessutom har’n godt med peeng. 
Sverre lukket øynene. På ny kjente han den underlige trettheten komme sigende. – Jeg dikterer ingen. Det er ikke det jeg prøver på. Men jeg vil lære sønnen min å kjenne, det insisterer jeg på. 
Da han på ny festet blikket på henne, hadde hun snudd seg halvveis bort. – Hæn kjæm tel å vakse opp med’n Petronius tel far, sa hun tonløst. – Dæ kæn du itte gjøra noe med. 
– Han skal vite hvem som er faren hans, sa han fast. 
Sonja rettet seg. – Det bestæmme je! Han har itte godt ta å vara sammen med en kar som deg. Jeg vil itte at’n ska bli lik deg! 
Hun hadde alle kortene på sin hånd. Ønsket hun å holde sønnen borte fra ham, kunne hun fritt gjøre det. Han trakk pusten fort. – Hater du meg virkelig så sterkt? 
Et kort øyeblikk trodde han at hun skulle gå i oppløsning foran øynene hans. Det skjedde noe innenfor de store, sorte øynene som fikk ham til å ta et skritt frem. 
– Itte rør meg! Hun freste ordene mot ham. Deretter snudde hun på hælen og rev opp døren. Smellet da den gikk igjen fikk veggene til å riste. 
Dette var straffen for at han ikke elsket henne, han skjønte det. Og hun kom til å fortsette å straffe ham så lenge det fantes liv igjen i henne. 

Til toppen

Andre utgaver

En Vei til Endes
Bokmål Ebok 2019
En vei til endes
Bokmål Nedlastbar lydbok 2022

Flere bøker av Eva J. Stensrud:

Bøker i serien