Emily er lykkelig over å ha Alice tilbake, men datteren er tydelig merket av kidnappingen. Gerhard vil forhindre at sannheten om farskapet kommer ut, og gir Emily mer støtte enn Mariella setter pris på. Han er imidlertid ikke den eneste som er oppsatt på å hjelpe Emily … 
Frøken Mitford påstår at hun venter barn med Julian. Han har en annen forklaring, men Jenny er redd folk ikke vil tro ham. Hun flykter tilbake til Bergen – der hun gjør et nytt og uventet bekjentskap. 

«De lyver!» ropte Jenny.
«Nei! Jeg er med barn! Det var derfor jeg fikk et illebefinnende den dagen De kom på besøk. Jeg har vært hos doktoren. Det er ikke tvil.» 
Jenny trakk pusten. «De er kanskje med barn, men Julian er ikke faren!»

UTDRAG FRA BOKEN:
Bergen var dekket av snø, men solen strålte fra en skyfri himmel. Jenny kjente glede over å bli mottatt av dette gyldne lyset. Byen og fjellsidene lå badet i sol. Nå ville hun klare å male, kjente hun.

            Det var ingen som ventet henne. Hun hadde ringt både i går kveld og i dag morges, til Ivans kontor og morens hus. Verken kontordamen eller husholdersken visste helt sikkert når de kom tilbake. Kanskje de befant seg om bord på kystruten – om de da ikke hadde lagt veien om Kristiania, når de først var så nær hovedstaden. Ivan var ikke ventet tilbake til kontoret før over nyttår.
            Jenny bet seg i leppen. Hun hadde glemt å be morens husholderske om å sende Alette til Store Parkvei! Nå kom hun hjem til et tomt og kaldt hus. Hun trakk på skuldrene. Kanskje var det like greit. Hun kunne være helt alene, og slapp å komme med forklaringer til piken, som slett ikke ventet henne tilbake til Bergen. Hun skulle vel klare å fyre opp i ovnene, handle mat og tilberede den. Hun ville ta det lettvint. Alt som betydde noe, var å få male. Hun måtte forberede utstillingen i Kristiania.
            Skipet la inntil. Hun fikk tak i en hestedrosje, og kusken hentet bagasjen. Så kjørte de gjennom velkjente gater og opp bakken mot det gule museet. De passerte Julians hus, som lå tomt og forlatt. Piken hans hadde reist til søsteren for å hjelpe henne med barnet.
            Jenny sperret øynene opp. Hennes eget hus så like forlatt ut. Ingen hadde måket bort snøen som lå i forhagen og på trappen til inngangsdøren, og det fantes ikke spor i det hvite teppet. Det var herr Ødegaards ansvar, men han lot til å være bortreist. Hun måtte ta fatt selv. Spaden stod ved kjellerdøren, så hun.
            ”E det her Dokker skal?” spurte kusken, tydelig skeptisk, og nikket mot snøhaugene.
            ”Det stemmer.”
            ”Kor skal eg sitte bagasjen?”
            ”Sett den rett innenfor porten.”
            ”I snøen?”
            ”Ja.”
            Han gjorde som hun bad ham om. Hun betalte, løftet på skjørtene og skrittet gjennom snøfonnen og hentet spaden. Hun fikk snø i støvlene, og kjente kald væte trenge gjennom strømpene. Hun grep spaden og gav seg til å måke vei mot trappen. Hvor var herr Ødegaard? Han betalte en latterlig lav leie for loftsleiligheten, mot å utføre visse vaktmesterplikter, som måking av snø. Dersom han var bortreist, burde han ha fått en annen til å gjøre jobben.
Irritasjonen gav henne krefter. Det var tungt å fylle spaden med fuktig snø og lempe den til siden, men arbeidet gikk raskt fremover og gjorde henne varm. Hun var fornøyd med seg selv. Hvem trengte en mann til slikt? Hun var ung og sterk.
            ”Jenny! Hva er det du driver med?”
            Hun rettet ryggen, snudde seg og så rett på Simon.
            ”Jacob er ikke hjemme for tiden,» sa han. «Han er i Italia.”
            ”Det er derfor jeg måker,” sa hun, hissig. Det var utgjort at nettopp Simon skulle komme forbi akkurat nå!
            ”La meg ta resten!” Han skrittet mot porten.
            ”Nei! Jeg klarer det selv!”
            Han stanset, la hodet på skakke og smilte ertende. ”Som du vil. Hva gjør du alene i Bergen? Ble det slutt med Gerhard Lindemann nummer to?”
            ”Slett ikke! Jeg er her for å male, og jeg vil ha fred!”
            ”Fred fra din forlovede?”
            ”Fred fra deg!”
            ”La meg i det minste bære bagasjen din inn i gangen?”
            ”Nei!” Hun snudde ryggen til ham og fortsatte å måke trappen.
            ”Så du blir her nå?”
            Hun lot som om hun ikke hørte.
            ”Jeg er glad du er tilbake igjen.”
            Hun våget ikke å møte blikket hans, fortsatte bare med snøen, men kjente seg svimmel. Det var lenge siden hun hadde spist.
            ”Vi snakkes.”
            Hun svarte ikke. Jo mindre hun sa, jo bedre. Dersom hun skjelte ham ut, ville han tro at hun fremdeles følte noe for ham.
            Det fikk være nok måking. Hun bar bagasjen inn. Huset luktet innestengt. Det var lenge siden noen hadde vært der. Hun trakk av seg de våte klærne og fortsatte inn i stuen. Det lå heldigvis ved i kurven ved peisen. Hun slapp å gå i kjelleren før i morgen. Hun tente opp, både i stuen og i kjøkkenet, og gav seg til å granske innholdet i spiskammeret. Det var ikke mye å finne, bare saft og syltetøy og krydder. Hun måtte handle.
            Hun fant tørre støvler og klær, og grep kurven Alette pleide å bruke. Så lot hun blikket sveipe over veggene. Rommene var fulle av bryllupsgaver som Gerhard og hun hadde mottatt. Han hadde ikke forlangt å få med seg noen av dem. Hun åpnet døren. Det gikk ikke an å kvitte seg med alle gamle minner. Jo lengre man hadde levd, jo flere minner var det.
            Hun fortsatte ut, tittet opp og ned gaten uten å se noen. Hvilken vei hadde Simon gått? Til byen eller hjem til seg selv? Hun hadde ikke snudd seg da han gikk videre, og hadde heller ikke sett hvor han kom fra. Det var utgjort at han bodde så nær henne! Gerhard og Mariella bodde heldigvis langt unna – men dessverre var de blant morens nærmeste naboer. Hun svingte ned mot museet og tok en lang omvei for ikke å komme for nær Simons hus, ville nødig at han skulle mistenke henne for å ønske å støte på ham.