Et hellig løfte (Heftet)

Serie: Lokketoner 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202433369
Kategori: Romanserier
Omtale Et hellig løfte

Synnøve er Lars’ fange. Han drikker seg full og forteller henne om sin mørke fortid – det kan han trygt gjøre, siden han nå er fast bestemt på at hun skal dø. Men Synnøve overlister ham, og kommer seg unna. På flukten smiler skjebnen endelig til henne, og hun kommer seg til Trondhjem. Madam Meissner står i takknemlighetsgjeld til Synnøve, og ansetter henne som tjenestepike, men hun skal ikke føle seg for trygg.

– Det her e berre ei sukkerskål. Det eg mista, va et levandes barn. Det er vel òg å få hjartet reve ut av kroppen? 
Madam Meissners ansikt var rødt som purpur. Hun gispet etter pusten. – Luktedråpene mine! Kom deg ut, Synnøve! Du har vært min betrodde innepike, men nå skal du få annet å bestille! Du skal subbe rundt på dine vonde knær og skrubbe gulv inntil gjelden er betalt! 

UTDRAG FRA BOKEN:
Lars snudde seg brått mot gruen og la i mer ved. Dampen sto opp i det knøtt vesle rommet. Så kikket han seg over skulderen. – Berre roleg, dråkja. Du elska meg, du. I natt ska du elske med Lars. Du tvilte ikkje på det, vette? Du har vel ligge sammen med fant, du, og da e det ikkje muleg å synke lågar. Det e mesta verre enn å skreve for han Bjørn Skraltbakken, det! Nei, du synke ikkje lågar om du e god mot Lars Storset. Han humret. 
Hun krøp lenger inn i mørket og la armene beskyttende om overkroppen. Som om det beskyttet henne! 

Lars hadde tømt den ene flasken, så han måtte være godt full. I lyset fra åren fikk øyene hans en matt glans, og han hadde et skremmende ansiktsuttrykk. Leppene hans formet seg til en liten trut mens han pustet. Han liksom forsvant inn i seg selv. 
– Somtid veit eg ikkje kor eg e, eg, sa han lavt. 
Ordene kom; hese, pinefulle, men hun kunne snakke. Hodeverken var til å holde ut nå. – Eg veit ikkje kor vi e, eg hell. 
Pannen hans fikk en dyp rynke. – Det va ikkje det eg meina, ditt fe. Det e somtid eg vakna og trur at vi e i Sverige. At vi ligg der og frys oss forderva mens vi venta på svenskan. Jø og jø, kor kaldt det va! Tynnslitte kleå. Ridandes soldata som ikkje ha hesta å ri på. Maga som knurra av svolt. Vi va tre dragona … eg drømme om det. Vi va tre tapre soldata da vi kom vekk frå dem ander. Jø, så mykjy skog det e inni Jämtland! 
Satt han og snakket med seg selv? Nei, han visste at hun hørte. Nå skulle han sutre og syte, betro seg. Slik han gjorde tidligere en gang, da han fortalte om den stygge faren sin og den snille moren.

Han vendte hodet langsomt mot henne. – Ska du ikkje spør ka for tre kara eg tala om? 
Det interesserte henne ikke. – Ein av dem va vel du, da, Lars? pinte hun fram. 
– Jau. Men du kjenne dem to andre karan òg. Han lo. – Ja, du kjent den ein og va nére den andre. Vi va tre, ja. Sekondløytnant Lars Olsson Storset frå Nordre Møre, Romsdals amt. Dragon Øyvind Rasmussen Kløften og hestepassar Rasmus Rasmussen Kløften, eller Rasmus Brækka, som han vart kalt. 
Synnøve grøsset bare ved tanken på disse karene. Hun fryktet at det hun nå skulle høre, verken var for hennes eller andres ører. 
– Vi rei oss bort i skogen, fortsatte Lars. – Vi kom til ein liten gard med ei lita kjerke. Vi fraus bitterleg. Der rauk det, der va det varme. Der håpa vi at det va mat òg. 
– Kafor ska eg høre på det, Lars? 
Han brydde seg ikke om ordene hennes. Han smilte, men øynene hadde et sårt drag. – Der låg ein sjuk svensk soldat, og ein unge som låg og skreik. Dem hadde ein sølvbolle som va eldandes gammel, og velkjent på langan lei. Dem sa at Eirik den Hellige hadde drukke av den, og at den hadde magiske egenskapa. Du vart frisk når du drakk frå den. Det va ei gammel kjerring der òg, og dotter hennas, som va mesta like fin som du. Og så dotter hennas att, som va ein tolv–tretten år. Ein mager litin ting, som mangla mykjy på å likne på et kvinnfolk. Dem … vart ikkje glad for å sjå oss. 
Han ble stille. Leppene dirret. Han var slik som så mange karer, at når han fikk nok å drikke, ble han lettrørt. – Vi skulla mesta ikkje ha stålle den sølvbollen, mumlet han. – Det va det som gjord svenskan – ja, svenskekongen – så himlandes forbanna. Som gjord synda så ... så spesielt utilgjeveleg. 
Ute regnet det ikke lenger. Hun lyttet til skogen, til det som var i veggene. Hun frøs nedetter ryggen da hun hørte det krasle i sengebenken der hun måtte overnatte. Dette var ikke første gang hun var ufrivillig tilhører til Lars’ historier. 
– Eg får meg ikkje te å sei alt, sa Lars gråtkvalt. – Vi plyndra. Det va fire av oss, ja. Den svenske soldaten hjalp vi vekk frå jammerdalen. Gamlå jaga vi ut i vinternatta, kleslaus, i bitandes kulde. Dotter henna, torpkjerringa, ho … Ja, vi va tri kara som forlysta oss med ho. 
Han snakket halvkvalt igjen. – Ka skulla eg gjera? Eg va den som kommandert, ja. Og denne forbanna Rasmussen gnaga og gnaga: «Eg bli tullin’ av den skrikinga. Kan du ikkje få ho te å tia still?» 
Synnøve kulset. Skjønte ordene, skjønte hva de bar bud om mellom disse harde karene. 
Lars reiste seg og ble stående lett framoverbøyd, som et dyr som ventet på byttet sitt. Han hadde disse følelsessvingningene. Nå smilte han, mens han stirret på døren – som om han var redd for at den ville fyke opp med et brak. At han bare ventet. 
– Dem va dau, alle sammen, da vi fór, sa han. 
– Eg vil ikkje at du ska fortell meg det, Lars, tagg hun. – Kan du ikkje halde opp? 
Han lot som om han ikke hørte henne. Kanskje gjorde han det ikke heller. Han satte seg igjen, rett mot henne, med skrevende bein. – Veit du ka eg fortalt deg no, Synnøve-dråkja? 
Ja, du fortalte meg at du vil gjøre ordentlig arbeid med meg neste gang, tenkte hun. 
Han fortsatte. – Eg fortalt deg ka makt vi hadde over kvarandre, eg og han Kløften og han Rasmus. For ugjerninga vår forsvann ikkje med morgenskodda. Svenskan sendt ein klage te den norske befalhavaren, major Coldevin, om at soldatan hass hadde oppført seg som ville dyr, og myrda for fote. At vi hadde stålle ein lokal helligdom. Ja ja. Vesst ein av oss sladra, ville hauet ha ryke på oss alle tri. Han smålo og ristet på hodet. 
– Kafor fortel du meg det her, Lars? 
– Eg måtte tømme meg, sa han langsomt. – Somme sie at det letna litt i sjela når du legg fram syndin din for et godt menneskje. 
Igjen hadde han vært løssluppen med ord. Eller hadde han bare forsnakket seg? 
– Lars, sa hun. – Di va tre, ja? Tre soldata? 
Han blinket, forvirret. – Ka? Jau, vi va tre. 
– Men så sie du at di va fire? 
Han stirret. Så ristet han på hodet og satte i en skrallende latter. Han lo så han fikk tårer i øynene, mens han klasket seg på støvelen. – Jø, kor farleg du e, Synnøve! Kor godt du høre, kor godt du legg ihop. Men eg vil ikkje sei meir om akkurat det. Du må få lov te å tykkje at det finst litt godheit i verda, he-he! 
Hun svelget og så ned. 
Gaplatteren stanset. – Tykkje du det e kaldt her? 
Kaldt? Det var trykkende hett, slik som han fyrte. – Nei … 
– Da tykkje eg at vi ska ta av oss litt. Du veit kor sterkt eg lengta etter deg, Synnøve. Det e derfor eg … det e derfor det ikkje e så lettvint for meg. At eg elska deg. At eg alder, alder ønska å varra stygg mot deg. 
Ville han legge hendene om halsen hennes straks hadde han fått det som han ville? 
– Eg e glad du gjer deg så villig, dråkja, sa han varmt. – Eg veit at einstan inni deg vil du egentleg dette her. At du verkeleg vil det, djupt inni sjela di. Ikkje sant, ja? 
– Du veit no at du e meir te kar enn mesta nåkkån annan, Lars, hørte hun seg selv si. Hvor hadde hun de ordene fra? Jo, hun hadde hørt Marita si dem til Anders. 
Han smilte, nesten siklende. Han var drivende full. – Jø, kor eg elska deg, snøvlet han. 
Hun så ham rett inn i øynene. – Eg veit at du ikkje e ond heilt igjønnå, Lars. Men førre du ... kan eg gå ut ein tur? 
Han flirte sløvt og veivet henne ut. – Det ein må, dråkja, det må ein. Vi he god tia. Vi he heile natta, he-he. 
Hun var ute i mørket. Hun hadde ikke noe ærend, men hun kunne ikke løpe. Eller kunne hun? Løpe inn i skogen så han ikke fant henne, selv om det uvegerlig ville ende med at hun omkom – at hun løp seg utfor en skrent, gikk ut i en myr? Hun lot ordene hans synke, ordene som var dødsdommen hennes. Det var rart at han ikke ropte etter henne. 

Til toppen

Bøker i serien