«Elvin, kan du fortelle meg hva i helvete det er som skjer?» Kolbjørn steg inn i brakka og betraktet Elvin, som satt tafatt ved bordet. «Hvorfor sprang Maiken vekk herfra med tårer i øynene?» Kolbjørn snakket myndig og bestemt, og det var tydelig at han forlangte å få et svar.
Elvin så på basen med et tomt blikk. «Maiken er med barn,» mumlet han. «Og etter hva jeg hører, er det overingeniørens unge.»
Kolbjørn lo høyt. «Overingeniør Wangenberg? Det var vel neppe Maiken som sa det?»
«Selvfølgelig ikke. Hun prøver jo å få meg til å tro at det er mitt. Det var … Gittan som fortalte det.»
Kolbjørn klødde seg bak øret. «Elvin, du kommer vel ikke nå og forteller meg at du har satt din lit til noe Gittan har fortalt deg? Du sier vel ikke nå at du har satt Gittans ord foran Maikens?» Kolbjørns stemme steg faretruende, og han sendte Elvin et vantro blikk.
Elvin slo hånden hardt i bordet. «Hva vil du jeg skal tro? Du husker jo den kvelden Maiken skulle i selskap med ingeniørene? Husker du ikke hvor glad hun var? Hun likte ham, det er jeg brennsikker på. Helsike, altså!» Han ristet oppgitt på hodet.
«Hun var glad, og hun gledet seg til å dra til Myklevand, det husker jeg også,» sa Kolbjørn. «Men husker du da hun kom hjem den kvelden? Hun hadde tydelig løpt hele veien, og hun hadde ikke på seg jakken sin. Håret hennes var fullt av løv, og hun var oppskaket. Tror du det var fordi hun var så forelsket i overingeniøren? Eller tror du det skyldtes noe annet?»
Elvin løftet blikket og så uforstående på Kolbjørn. «Hva mener du?»
«Maiken har ikke øyne for andre enn deg, Elvin. Selv om andre har øyne for henne,» sa han enkelt. «Slikt legger man merke til,» la han mildt til. «Og enhver kunne se at kvelden sammen med Wangenberg ikke hadde vært noe trivelig.»
«Hva med det Gittan sa? Hun sa at hun hadde sett Maiken og Wangenberg sammen.»
«Nei, men for svarte, Elvin. Gittan kan du ikke stole på! Det behøver ikke å være et fnugg av sannhet i det hun sier. Det vet du like godt som meg. Dessuten har vel alle fått med seg at hun og Maiken ikke er venninner.»
Angeren sto skrevet i øynene på Elvin. «Så du tror Maiken snakket sant? At det er min unge?»
«Jeg har ingen tvil om det.»
 

Til toppen