Falskt spill (Heftet)

Serie: Lokketoner 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202401900
Kategori: Romanserier
Omtale Falskt spill

 Synnøve og Bent holder sin gryende forelskelse skjult, vel vitende om at ingen vil se på den med blide øyne. Men det er ikke lett å holde noe hemmelig i bygda, så det er mange som «vet». Dette benytter dragonløytnant Lars Storset seg av på olsokdansen, der han tvinger Synnøve til å danse med ham. Med ett ser han den vakre ungjenta – og vil ha henne. Han smir sine renker på den mest utspekulerte måte, og han vet hvordan han kan ramme Synnøve hardest: gjennom faren og bestemoren, som ikke har matsmulen i huset.

Han løftet kurven, men kunne åpenbart ikke se stort, så han rente hånden nedi og romsterte godt. Synnøve trodde ikke sine egne øyne da han endevendte kurven så alt innholdet falt ned på den opptråkkede, gjørmete stien.
– Lars! hikstet hun, og glemte rent at hun ikke skulle være på fornavn med storfolk. – Du ødelegg all maten!
Han bannet så hun syntes det slo gnister. Så begynte han å trampe rundt som en gal mann, tråkket og sparket og fikk ødelagt nesten alt hun hadde fått!


UTDRAG FRA BOKEN:
Gudstjenesten var overstått. Presten hadde vært mild i dag. Han hadde ikke drønnet fra prekestolen, og ingen harmdirrende pekefinger var blitt rettet mot noen. Da han talte om forsømmelige mennesker som unnlot å møte til søndagsgudstjeneste, og på den måten la sjelen vidåpen for djevelens "inntrengen", nevnte han ingen navn.
Bent og Synnøve var på vei opp prestegårdsbakken. De gikk på hver sin side av kjøreveien, for fra gården på toppen av bakken stirret svarte vindusruter mot dem, og bak ett av disse kunne han godt stå, Petronius Finckenhagen. De måtte huske det. Da kunne de ikke komme hånd i hånd, de som var verken forlovet eller gift. Han hadde smilt, presten, men smilet kunne forsvinne like fort som en vanndråpe forsvant på en glødende stekepanne.
Ute på den lange verandaen sto presten, men nå i den vanlige koften og de knekorte buksene sine. Og smilet var der fremdeles.
Synnøve var snar til å neie, og Bent bukket nokså dypt.
– Så der er dere, mine barn, smilte Finckenhagen. – Kom nå opp på verandaen og benk dere.
De satte seg, sjenerte, på benken, men passet på at det fremdeles var godt med luft mellom dem. De skottet på hverandre, og så på presten. Hva ville han?
Han så på dem. – Dere undres vel hvorfor jeg vil se dere her, begge to? sa han med den dype stemmen, som kunne bli til et nerveslitende brøl når han ville.
Bent vred seg. – Eg klara ikkje å skjøtt på nåkkå, eg, presten.
– Bent Olafsson Røysa. Synnøve Tønnesdatter Sandmo. Ikke at ordene er sagt, rett fram, men også en prest kan legge sammen én og én og få den riktige sum. Har dere planer om å forloves?
Synnøve syntes hun kunne skli rett ned fra benken. Hun trodde hun gapte, og tok seg for munnen. Bent skottet fort over på henne og rødmet.
Ingen av dem fikk klemt fram et svar.
Å, så godlidende presten var i øynene! – Men dere synes nokså godt om hverandre, er det ikke så?
Ikke snakk om at Synnøve evnet å svare! Men kunne ikke Bent si noe?
– Jomfru Sandmo? lokket presten.
– Eg … ka e det eg ska svara på, presten?
– Om du kunne tenke deg å bli en anstendig kone, en hustru av Bent Røysa? Når dere omgås i hemmelighet, vet du jo selv at alt kan hende?
– Jau, men eg … eg e berre et kvinnfolk, eg, presten. Bent, han veit kålles eg tenkje.
– Se så, Bent, smilte presten. – Skyt hjertet opp i livet og svar nå!
Da tok Bent mot til seg. Han spratt opp og så presten rett inn i øynene. –Eg sie det rett ut, når presten spør så rett fram: At vesst det ikkje e presten og øvrigheita imot, så e det ikkje nåkkå eg heller vil enn å leie ho Synnøve fram åt kjerkdøra. Men det e ikkje så enkelt hell!
– Nei vel? Hva kommer så i veien?
Bent og Synnøve vekslet blikk. Synnøve så ned. Hun skalv, for det som "kom i veien", var altfor farlig og hemmelig til at hun kunne legge det fram for presten. Bare tanken på at hun kanskje måtte gjengi ordene til Lars Storset, fikk kvalmen til å skyte opp i henne. Hun visste ikke noe å si.
– Er det et pengespørsmål? spurte presten blidt. – Daler, ort og skilling?
Hun ville ikke svare.
Bent sto der ennå, trassig og sint over omstendighetene. Han skottet bort på henne, tagg henne om forlatelse for det han ville si. – Det einast han løytnant Storset vil, e å ødelegg millå meg og ho Synnøve, men det e det siste eg vil! Det siste halve året så ha'n sett meg te alt slags arbeid som legg størst muleg avstand millå meg og ho Synnøve, slik at eg altfor sjeldå får besøkt ho.
Han tidde, men presten smilte oppmuntrende til ham. Bent svelget. – Men det første eg vil, e å komma i musikarlærå, slik at eg kan tjene peng og bli ein god ektemann for Synnøve.
– Hva slags musiker? lokket presten. Han ville tydeligvis vite mest mulig.
– Ein slik ein som ikkje berre spella for vanleg folk, men for fint folk òg. Ein som he fått opplæring. Ein slik ein som kan tjene gode peng.
Synnøve hetnet over Bents frimodige ord. Hun kjente at tårene ville fram, og så fort ned. Men hun rakk å se at noe glimtet til i prestens øyne, et slags skinn innenfra, som om han likevel visste. Da slapp hun å tvile på at prestekaren hadde øyne og ører overalt. Men hvorfor spurte han om ting han mente at han alt visste svaret på?
Presten tok seg en sving på verandaen og geberdet med hendene. – Men har du glemt, Bent, at jeg for noen tid siden antydet det som en mulighet at jeg kan låne deg penger, slik du kan bli musikerelev? Det er gode menn her i bygden som jeg kan slå meg sammen med, slik at du har penger til det. Og så ender du opp som svenn før du vet ordet av det, og tjener egne penger?
– Jau, sa Bent spakt. – Men presten sa visst det òg, at det kunne bli i minste laget, det han kunna skrangle sammen.
– Du ønsker å gå i lære hos en mester og få en rask utdannelse. Er det da så umulig å bli lærling, så du kan tjene mens du lærer?
– Jau. Men da kan det ta lang tid …, sa Bent usikkert.
Presten så ham hardt inn i øynene og la hånden sin på skulderen hans.
– Dem sie det, dem musikaran som eg he tala med, fortsatte Bent, – at det går an, men at det e et langt lerret å bleike.
– Som sønn til en av Storsets husmenn … har det falt deg inn å spørre løytnanten om han ikke kan låne deg noen daler?
– Det tør eg alder, presten. Han kjem te å flire te kjeften revna, berre eg nemne det.
– Men da får han det jo som han ønsker? Lagt mest mulig avstand mellom deg og Synnøve?
Bent så ned. Presten flyttet oppmerksomheten over på Synnøve. – Unge frøken. Aner du hvorfor storbonden er så oppsatt på å skille deg fra denne gutten?
Synnøve ble blodrød. Det visste hun godt, men det ville være ubeskjedent så mye som å antyde det.
– Da får jeg selv legge fram ordene, sa presten. Nå var det blide borte. Han rettet seg opp, og øynene gnistret. – Det er fordi han er en hanrei og horebukk. At han vil gjøre mot deg det som han ikke lenger kan gjøre mot denne stakkars forførte kvinnen fra Stranda.
Synnøve gispet. Det var ikke den ting sognepresten ikke visste, heller ikke om Unni Storbrake.
– Å, jeg er meget godt orientert, fortsatte presten hardt. – Jeg kan aldri tenke meg at noen vil gjøre Lars Storset rangen stridig som Sæterdalens verste horebukk.
Synnøve våget seg frampå. – Presten … Eg kjenne'n Bent, eg. Han høgg heller 'tå seg ein finger enn å ta imot nåkkå frå'n Storset.
Bent trakk pusten.
Presten smilte. – Dette er sant, Bent Røysa?
– Mesta det, ja.
– Si meg, Bent, sa presten mykt. – Er du villig til å forsake kjærligheten for å oppnå din musikerdrøm? Jeg mener – for en tid?
Bent sendte Synnøve et fortvilet blikk. – Du veit kålles det e, dråkja, sa han desperat. – Ka he eg å by deg, anna enn den fattigdommen som du alt he?
Tårene rant nedover kinnene hennes.
Finckenhagen småhumret. – Gode ord. Men kanskje kan Herren gi meg den evne, visdom og styrke at jeg kan bistå med midler. Jeg kan låne deg litt. Jomfru Sandmo må bistå med resten, selv om det er den minste delen. Og så kan det saktens bli bryllup – innen noen år.
Verden sto stille. Synnøve kjente hjertet hamre, for hun visste at det var et mirakel som bygget seg opp. Og det kom fra selveste presten, som folk flest ventet seg mer vondt enn godt av. Hun så på Bent, holdt blikket hans. Han var også fuktig i øynene. Blandingen av håp og lengsel lyste ut av dem.
Hun fylte lungene. – Presten! Eg skulla gjerne bidra, eg. Men eg tjene ikkje nåkkå.
– Si ikke det! smilte Finckenhagen. – Min husholdning mangler en flink innepike. Vanligvis tilbyr jeg bare kosten, og så noen nødtørftige klesplagg og et par sko etter en stund. Men i ditt tilfelle, min pike, strekker jeg meg så langt som fellen rekker. Jeg kan yte én månedlig spesidaler. Du kan beholde to ort til deg selv, og så la tre ort gå til din Bent i Trondhjem.
– At eg ska tjene hos presten? Og at tre ort kvar måned går åt Bent?
Presten smilte så skinnende blidt. –Nøl nå ikke! Pengene blir jo innen familien. Jeg mener, på sikt. Ikke sant, min gode pike?
– Jau, sa hun og følte seg litt matt. – Eg forstår ka presten meina.

Til toppen

Bøker i serien