Nede i Rombaksbotn satt Agnes i skjenkestuen sin og stirret opprørt på gjesten sin, bankfullmektig Schiller. Hun kunne ikke tro det han hadde fortalt henne, og hver gang hun tenkte på det, føltes det som hun fikk et slag i magen. Madam Paulin hadde etterlatt seg et ubetalt banklån. På mange, mange penger. Hun hadde aldri fortalt Agnes at skjenkestuen var belånt. Ikke en eneste gang hadde hun nevnt det. Tvert imot hadde hun slått fast at Agnes kom til å eie det fullt og helt.
Nå satt bankfullmektigen og truet med å ta hele forretningen fra henne. Hun hadde fått beskjed om å betale det første avdraget på lånet i dag, og herr Schiller kom ikke til å forlate Botn før han hadde fått pengene.
Agnes ristet på hodet. Hun eide ingen penger. Alt var gått med i forbindelse med overtagelsen. Hun hadde kjøpt seg nye klær og sko, samt investert i brennevin og andre varer. Litt måtte hun jo unne seg når hun hadde blitt forretningskvinne og eide sin egen skjenkestue. I tillegg hadde hun betalt ut store lønninger til Gittan og Viveka. Jentene hennes gjorde det bra, og hun ville gjerne vise dem at hun satte pris på dem.
Likevel måtte hun innrømme at hun var blitt overrasket over hvor fort pengene fløy. For øyeblikket var kassen tom, men hun hadde ikke vært bekymret før herr Schiller dukket opp. Hun tjente jo nye penger hver eneste kveld. Men det var ikke småpenger bankfullmektigen krevde av henne. Det var ikke mulig å punge ut med så mye på stående fot. Det måtte han bare forstå.
Dessverre viste herr Schiller slett ingen forståelse. Han var bestemt og tydelig på at han ikke ville reise uten det første avdraget i lommen.
«Er De helt sikker på at De ikke kan gi meg en utsettelse?» sa Agnes spakt.
«Utsettelse,» sa herr Schiller med et sukk. «Aner De hvor mange utsettelser jeg har gitt den tidligere eieren?»
«Hvordan skulle jeg vite det? Jeg ante ikke engang at det var noe banklån. Madam Paulin har jo ført meg bak lyset!»
«Ja, jeg har forstått det,» sa bankfullmektigen beklemt. «Men det er dessverre ikke noe jeg kan ta i betraktning. Jeg har som sagt allerede gitt flere utsettelser på dette avdraget. Jeg kan ikke vente lenger.»
«Men hva vil De jeg skal gjøre, da?»
«Er De fullstendig bankerott?» sa han og så megetsigende på Agnes. «Etter hva jeg har hørt, er jo dette en meget … innbringende forretning,» sa han og kremtet.
Agnes klarte ikke å la være å smile stolt. «Det er det. Men jeg har akkurat overtatt, og visse investeringer har vært påkrevd,» sa hun og var fornøyd med at hun klarte å være så veltalende.
Herr Schiller så ikke imponert ut. «Litt penger må De vel ha.»
Agnes ristet fortvilet på hodet.
«Da vet jeg ikke annen råd enn å begjære Dem konkurs,» sa han langsomt.

Til toppen