«Hva var det du ville snakke om?» spurte hun Elvin. Hun måtte medgi at hun var nysgjerrig. Han hadde virket så fraværende den siste tiden. 
Elvin strakte ut beina foran seg. «Jeg har tenkt på en sak, skjønner du. Du husker at vi snakket om å reise til Fjelldal i julen?» 
Maiken nikket. Hun hadde gledet seg til turen helt fra Elvin foreslo det. Og hun mintes hvor forbauset hun ble da Elvin fortalte sannheten om hjemgården sin. Fjelldal gaard, med stor krambod og enda større fiskeri. En av de største gårdene i Tromsø Amt. Hun var så spent på hvordan det så ut der, hvor stort det egentlig var, og hvordan Elvins familie var. 
«Ja, jeg husker det. Skal vi ikke reise likevel?» spurte hun og kjente allerede skuffelsen svi. 
«Jo, det er klart vi skal. Jeg har til og med tenkt at vi burde reise før julen. Allerede nå i høst.» 
«Hva?» utbrøt Maiken. «Det kan vi da ikke. Vi leier huset til Petra, og du har arbeidet ditt.» 
«Tenk på det, Maiken,» sa Elvin og virket ivrig. «Tyfusen er kommet til anlegget. Det blir snart vinter. Arbeidet vil trolig innstilles når snøen legger seg. Husker du ikke i fjor vinter? Det vesle som var av arbeid? Dårlig betalt, var det. Du måtte arbeide hos Samson, i tillegg til å ta brakka. Det er ikke sikkert vi klarer oss like godt denne vinteren. Dette året har vi Ingrid. Hvis vi reiser nå, slipper vi unna sykdommen, kulden, alt sammen. Så reiser vi tilbake hit til våren, når anleggsarbeidet tar seg opp igjen.» 
«Å, Elvin, jeg vet ikke. Det er så langt borte, og dette kommer så brått på,» sa Maiken nølende. «Kan vi virkelig være på Fjelldal i månedsvis?» 
«Det er klart vi kan. Jeg må først få sendt et telegram hjem og gi beskjed om at vi kommer. Vi skal ikke reise i morgen allerede. Det tar litt tid å få i stand alt, men jeg mener dette alvorlig, Maiken. Jeg har tenkt på det de siste dagene. Dette er en god løsning, på alle måter. Vi skulle reise uansett.» 
«Hva med penger? Klarer vi oss?» 
Elvin lo kort. «Pengene skal du ikke tenke på, Maiken. Det vil du forstå straks du kommer til Fjelldal. Der kommer du ikke til å fryse om nettene, og du behøver ikke å bekymre deg for å få matpengene til å strekke til.» 
Maiken måtte medgi at det lød fristende, og hun visste ikke hvorfor hun nølte. Det var vel noe med det å forlate anlegget. Hjemmet hennes. Til tross for tyfusen og vinteren som nærmet seg, var det dette hun var vant til. Hun elsket rallaren sin, og tanken på å se Elvin hjemmevant blant fiskerier og en stor krambod, var uvant. Likevel var det unektelig litt spennende. 
«Tenk på Ingrid,» skjøt Elvin inn. «Hun er fremdeles så liten. Hun vil få det godt på Fjelldal, og muligheten til å bli litt større i kroppen.» 
Maiken nikket. «Du har rett. Men synes foreldrene dine det er greit at vi kommer? Vi hadde ikke tenkt å reise før i desember. Nå er det bare september.» 
«De vil glede seg over at vi kommer. Jeg er sikker på at de ser frem til å hilse på deg, og de maser støtt om at jeg skal komme tilbake,» sa Elvin og lo. «Dette blir så fint, Maiken,» sa han, løftet henne opp og kysset henne. 
Maiken lot seg rive med, og måtte le. Hun laget ferdig middagen mens hun hørte på Elvins oppildnede prat om Fjelldal, søsknene og omgivelsene rundt gården. Ettersom Elvin hadde holdt sin familiegård hemmelig, var det ikke mye hun hadde hørt om før, og det han fortalte, lød imponerende. Han hadde tre søsken som ventet der hjemme, en lillebror på tretten og to søstre som også var yngre enn ham, seksten og tyve år. Maiken både gledet seg og gruet seg til å bli kjent med dem. 
Først etter de hadde spist, og Maiken satt med hodet lent inntil brystkassen hans, våget hun å spørre. «Dette har vel ikke noe med det kvinnene på boden sa om Kolbjørn? Du vil ikke reise bare for å komme vekk fra ham?» spurte hun så forsiktig hun kunne. 
Elvin reiste seg brått opp. «Hva er det for noe tøv?» sa han og lo. «Jeg har da ingenting imot Kolbjørn, og jeg stoler på deg. Jeg vil reise fordi det er det beste for familien min. Så slipper vi unna både tyfusen og den iskalde vinteren. Dette er bare en liten forskyvning i planene.» 
Maiken smilte, og Elvin slappet av igjen. 
«Jeg gleder meg,» hvisket hun. Likevel var det noe som murret i henne. Elvin var en dårlig skuespiller. Hun hørte på stemmen hans at han løy. Han ville få henne vekk fra basen. Det betød at han ikke stolte på henne. Han trodde hun hadde hemmeligheter med Kolbjørn. Og det var sannheten, bare ikke på den måten Elvin trodde. 
Maikens smil var stivt idet hun kjente at mannen hennes strøk henne kjærlig over armen. 

Til toppen