Julebukken sprang opp, og alle skrek i påtatt forferdelse. Den begynte å stange mot menneskene rundt seg, og latteren runget. De yngste hylte, og det ble trangere om plassen da alle flyttet seg unna den ville skikkelsen.
«Bare prøv å stange meg, din pelskledde belsebub!» ropte Sivert og tok et steg mot bukken, og den ble enda voldsommere og skubbet ham bakover mot dem som sto bak. Anna hylte, og latteren runget.
«Det var da voldsomt,» kom det fra Roluf, som stilte seg foran sin unge kjæreste.
«Ditt djevlebeist!» Even grep tak i hornene, men bukken fortsatte sin ustyrlige lek.
Så snudde den seg mot Lucie og Karen Malene.
«Pass dere,» ropte Herman, som sto et stykke unna.
Da de lange, spisse hornene stanget Lucie i magen, lo hun med, men måtte ta et skritt bakover fordi det var et kraftig støt.
Julebukken siktet mot en annen, men så snudde den seg på ny mot Lucie, og hun fikk et nytt støt. Hun var ikke forberedt, og kom med et utrop.
«Au!» En ilende smerte jaget gjennom kroppen, og hun tok seg til magen der den hadde truffet.
Igjen bøyde den hodet mot henne og tok sats.
«Hold opp!» ropte hun og trakk seg unna.
I neste øyeblikk var Ditlef ved hennes side.
«Ditlef,» ropte hun, for nå følte hun seg truet. Dragonen skjøv henne unna og stilte seg foran bukkens horn.
«Kanskje vi skal gi oss mens leken er god, unge mann?»
Mens han flere ganger prøvde å gripe fatt i hornene, vred bukken seg unna og hoppet rundt i sin hemningsløse, forrykte dans.
«Kid-bukken er blitt avsindig! Gi den en tår av juletønnen!» ropte Knud Lyders.
Folk rundt lo. Lucie syntes ikke det var morsomt lenger, og ville komme seg vekk. Men alle sto tett, og hun kom ingen vei.
«Vis deg!» var det en som ropte. Lucie trodde det var Rasmus.
«Riv fellen av julebukken!»
Modige hender prøvde å gripe den i hornene, men bukken kom seg unna. Ropene, latteren, skrikene og hoiingen var øredøvende. Det var som om skikkelsen var i en slags rus, for den adlød ingen. I stedet fortsatte den å stange vilt rundt seg.
Lucie slapp bukken med blikket en kort stund fordi hun fikk øye på Tilly i mylderet, og bukken var på vei mot henne.
«Tilly,» utbrøt Lucie lamslått, og Ditlef hørte det. Han var allerede på vei mot piken.
For sent oppdaget Lucie at det måtte være en avledningsmanøver fra mannen under skinnfellen, for i neste øyeblikk snudde bukken igjen og kom rasende mot henne. Lucie kjente et nytt støt, så hardt at hun ble skubbet over ende.
Et skrik bygget seg opp i magen, tvang seg opp gjennom halsen og fikk sitt utløp i den røykfylte luften over henne. Hun skjønte knapt hva som hadde skjedd før hun var i fritt fall bakover. Idet hun landet i det tynne laget med julehalm som dekket gulvet, ble pusten slått ut av henne, og lyden av stemmen hennes ble klippet av.
«Lucie!» hørte hun Ditlefs stemme.
Hun glippet med øynene og ristet på hodet. «Hjelp meg …»
Det var alt hun rakk å si, for plutselig kastet bukken seg over henne. I et kort øyeblikk så hun det svertede ansiktet til mannen under hammen før han landet oppå henne med sin tunge, store kropp.
Det var en stemme som ropte noe. Lucie klarte ikke å fange opp betydningen. Igjen og igjen ble ordene ropt, men hun skjønte ikke hva som ble sagt.
«Lusejenten parer seg med Lucifer! Lusejenten parer seg med Lucifer!»

Til toppen