Det var helt mørkt da Rebekka våknet. Ingen lyd var å høre, men lukten som slo mot henne var underlig kjent og skremmende på samme tid.
Tord, for det gjennom hodet. Tord er kommet tilbake for å hevne seg. I et glimt så hun ham for seg på gulvet på Gaupli, i en voksende pøl av blod.
Hun kjente lukten hans, av jern og jord og sot, og så av noe rått og kaldt.
En stemme skrek, en kvinne. Hun skvatt til. Hvor var hun? Det måtte være noen som var i nød, som trengte hjelp. Så innså hun at det var henne selv.
Hun kavet rundt seg i mørket og ble belønnet med en smerte som skar gjennom den høyre armen. Hun stønnet.
Tord er død. Det kan ikke være ham jeg kjenner lukten av, forsøkte hun å si til seg selv.
Det gjorde vondt å holde øynene åpne. Det verket i hodet. En murrende, stikkende smerte som begynte i den høyre tinningen og strålte utover i hele hodet. Kvalmen kom som kastet over henne, og hun brakk seg lenge, før hun endelig kastet opp.
Hun krøket seg sammen og ble liggende hul og tom. Det gjorde så vondt i magen.
Hvor kom den lukten fra?
Det var som den gangen på Lie, da Tord hadde tatt henne med seg inn i den mørke smia. Hadde det ikke vært for Margot, ville han tatt henne med vold. Luktene og mørket var det samme. Bare den sure, stramme lukten manglet. Den som kom mest fra munnen hans, men også fra resten av kroppen.
Han er død, tenkte hun igjen, som gjennom en tåke. Han er død og borte for godt. Vi var i begravelsen hans, både Margot og jeg. Han kan ikke komme tilbake, de døde kan ikke det. Han er ikke her, ikke nå. Han er et helt annet sted, som er varmere enn selv essen i smia.
I det samme så hun for seg Tords døde, ufyselige kropp, hvordan den hadde reist seg da kisten falt ned i graven og lokket spratt opp. Hvor hel han hadde vært, så lite ødelagt av å ha ligget under mold og jord så lenge. Armen som hadde pekt mot henne. Søkket gjennom den sparsomme forsamlingen som hadde møtt opp.
Et tegn, hadde hun tenkt den gangen. Et tegn på at vi ikke har sett det siste til Tord. Han vil hjemsøke oss, selv om han er aldri så mye død.
Hun pustet tungt og forsøkte å si til seg selv at det ikke betød noen ting. Det kunne ikke være slik. Det var bare lukten fra gulvet hun lå på og rommet rundt som fikk henne til å tenke slik. 
Hun prøvde å ta seg sammen, prøvde å tenke fornuftig, prøvde å skyve fra seg den nakne angsten. Men smerten i hodet var nesten ikke til å bære, den truet med å ta fra henne bevisstheten på nytt.
Først ville hun gi etter, bare la seg synke ned i det store mørket, der den grusomme smerten ikke fantes. Så besinnet hun seg. Hun forsøkte å huske. Hva var det som hadde skjedd? I et glimt, samtidig som smerten stakk til på nytt, husket hun slaget.
Andreas hadde slått henne med ildraken. Den samme som hun selv hadde brukt for å forsvare seg mot Tord, da han hadde lurt henne inn i stuen på Gaupli.
Hadde hun forsøkt å verge seg med den høyre armen? Var det derfor den smertet slik? Forsiktig løftet hun den venstre hånden og kjente på tinningen. Den var blodig og øm. Bare den minste bevegelse fikk smertene til å gnistre, både i hodet og den høyre armen. Var armen brukket?
Hun visste ikke og orket ikke tanken på å forsøke å finne det ut. I stedet prøvde hun å finne ut av hvor hun var. Andreas hadde slått henne inne i stuen på Gaupli, i kammerset der Jensine lå barntung og syk. Hun var ikke der, det var sikkert. Gulvet hun lå på var hardt og kaldt. Det var dekket av en blanding av trefliser, kullbiter og jord. Det var en liten glugge på den ene veggen, men den var tilstoppet. Langs sidene på døren var det en smal stripe av hvitt, og det sildret litt lys ned gjennom en skorstein. Hun ante en liten haug med aske og rester av kull i essen. Men lyset nådde ikke videre ut i rommet. Rundt henne var mørket tettere.
Hun frøs. Kroppen begynte å skjelve, som i rier. Munnen og halsen var tørr.
Da hun våknet hadde hun først trodd hun var i smia på Lie. Slik kunne det ikke være.
– Andreas? Hun forsøkte å rope, men det ble bare som et hest lite kvekk. Stemmen ville ikke bære, og smerten hogg til på ny og la seg som en jernring rundt hodet.
Smia måtte være den på Gaupli.

Til toppen