| Forfatter: | Merete Lien |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Rosehagen |
| Serienummer: | 54 |
| ISBN/EAN: | 9788202433512 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Høststormer
Konstanse reiser til Roma for å delta i Gerhard og Mariellas bryllup, men det faller henne vanskelig å tro at broren vil gifte seg med Jennys rivalinne.
Vesle Alice er forsvunnet, og det er uvisst om barnepiken vil bli frisk nok til å fortelle hvem som stakk henne ned og tok barnet.
«Så dere er nylig skilt, og herr Lindemann er i ferd med å gifte seg igjen?»
Emily nikket.
Lensmannen strevde med å bevare masken. «Herr Lindemann må selvsagt få beskjed så snart som mulig. Han vil sikkert utsette vielsen og komme hjem når han får vite hva som er skjedd med hans yngste datter.»
UTDRAG FRA BOKEN:
Konstanse var i godt humør da hun tok plass i vognen som skulle frakte dem til Mariellas hjem. Hun hadde tilbragt et par timer i gatene der Romas mest eksklusive motehus lå, og synet som møtte henne i utstillingsvinduene, var beroligende. Hennes egen kolleksjon sto ikke tilbake for det som ble kreert her, og det hadde gitt henne økt selvtillit. Hun skulle bære sine antrekk fra Lind mode med stolthet og glede – også i Roma.
Hun strøk nedover den koboltblå silken i skjørtet. Kjolen hun hadde valgt for denne første middagen hadde et bryststykke overstrødd med små blomster, brodert av perler og sølvtråd, og skjørtet var kantet med fnugglett, grå pels. Ermene var smale fra håndleddet til albuet. Det smale partiet var pyntet med de samme blomstene, mens silken bruste rikelig fra skulder til albue. Hun hadde iført seg øredobber og halsbånd av gnistrende safirer, som tok opp kjolens farge. Jo, hun var klar til å møte Mariellas slektninger. Det var heldigvis ikke mange av dem. Denne kvelden var reservert for den nærmeste familien, hadde Gerhard fortalt. Senere ville de møte venner og fjernere slekt.
Konstanse mønstret barna. De tok seg strålende ut, alle tre. Hun kjente en klump i halsen. De var vakre alle sammen, men vakrest av dem alle var Benedicte. Hun kom til å bli en virkelig skjønnhet. Men ville hun lære å tøyle temperamentet? Det måtte til, om hun skulle bli godt gift. Ingen mann ønsket seg en furie.
Vognen rullet forbi et slags tempel med mektige søyler. Gerhard pekte. «Der ser dere Pantheon,» sa han. «Det er en av Romas mest berømte bygninger. Den har en stor åpning i taket, slik at både sol og regn kommer inn.»
«Er taket ødelagt?» spurte Lille-Walther.
Gerhard smilte. «Nei, det er gjort med vilje, antagelig fordi Gud bor i himmelen.»
Barna nikket, nesten andektig.
Vognen tok fatt på en svak bakke. Så stoppet den midt på en liten plass, og kusken åpnet døren for dem. Lille-Walther var først nede. Han løp bort til en statue. «En elefant!» ropte han.
Konstanse fulgte etter ham. Ganske riktig. Foran en kirkedør stod en marmorstatue av en elefant som bar en obelisk på ryggen. «Kom nå,» sa hun. «Vi kan se på elefanten en annen dag.»
«Der bor Mariella,» pekte Gerhard, og grep den store blomsterbuketten han hadde kjøpt for å overrekke til husets frue.
Konstanse gransket broren. Han skulle møte sin nye svigermor for første gang. Fru Stevens bodde visst mesteparten av tiden i sin manns hjemland, Amerika, mens datteren bodde her i Roma, alene. Det tok seg merkelig ut. Så hadde da også Mariella innledet et skandaløst forhold til kunstmaleren Simon Løvlie. Det aktet Konstanse å tenke på hver gang kvinnen ble overlegen. Gerhard hadde vært Mariellas redningsmann etter at den selvgode kunstneren forlot henne, slik han i sin tid forlot Jenny. Mariella burde ikke stikke nesen i sky.
En tjener i svart livré åpnet de tunge ytterdørene. Konstanse kastet enda et blikk på Gerhard. Var han nervøs for møtet med fru Stevens? I så fall skjulte han det godt. Han virket like sikker på seg selv som vanlig var. Hun var faktisk svært stolt av broren. Årene bet ikke på ham. Han var en usedvanlig flott mann. Selv en søster kunne se det.
Leiligheten lå i andre etasje. De ble tatt imot av en hel liten flokk av tjenestepiker, mens familien ikke var å se. Da de hadde kvittet seg med ytterklærne, ble de ført gjennom en rekke høyloftede stuer, der veggene var dekket av malerier og skulpturer – og inn i en elegant salong, der vertskapet stod oppmarsjert. Det vil si, en svært gammel kvinne satt ubevegelig, med hendene på stokken. Det måtte være grevinnen.
Mariella tok noen skritt mot dem, kysset først Gerhard, så Konstanse på begge kinn – eller snarere i luften ved kinnet. Så tok hun fatt på presentasjonene. «Dette er min mormor, contessa Paola Francesca Corsini. Mormor, møt Konstanse Lindemann og barna hennes, Hanna Gerlinde, Benedicte og Walther.»
Den gamle kvinnen reiste seg ikke, men rakte hånden nådig frem. Den var prydet av kostbare ringer og ringlende armbånd av mørkt gull.
Konstanse smilte sitt mest strålende smil. «Det gleder meg, contessa. Mariella har snakket så varmt om sin mormor.»
Den gamle kvinnens ansikt røpet ingenting. Konstanse rettet ryggen. Antagelig var familien ikke helt fornøyd med datterens valg, men samtidig lettet over å se henne gift. Hun var tross alt syv og tyve år.
«Dette er min mor, Francesca Stevens, og min far, Robert William Stevens.»
Moren virket både kald og stiv, rakk Konstanse å tenke. Faren, derimot, var en sjarmerende mann. Hun kjente sorten – selvsikker og utadvendt, og glad i vakre kvinner og alt annet livet hadde å by på.
«Endelig treffer jeg Dem, fru Stevens,» sa Gerhard med fast røst. «Nå ser jeg tre generasjoner vakre og stolte kvinner. De er som jeg forestilte meg.»
Ikke overdriv nå, kjære bror, sa Konstanse inni seg. Husk at du gjør dem en tjeneste. Du er et godt parti, til tross for dine mange giftermål.
«Vi har vært svært spente på å møte dere,» nedlot fru Stevens seg til å si. «Ikke minst Dem, fru Lindemann. De eier et motehus, hører jeg? Er denne utsøkte kjolen fra Deres egen kolleksjon?»
«Det er den,» nikket Konstanse.
«Er De med når klærne skapes?»
«Ja.» Hun smilte. «Jeg sørger for at vi lager klær jeg selv vil ønske å bære.»
«Så spennende!»
Kvinnen var høflig nok, men mente sikkert at det var under hennes verdighet å arbeide, i alle fall om man måtte ha betalt for det. Konstanse kjente typen fra kundekretsen. Innerst inne var de dypt misunnelige. Slike kvinner led alltid av kjedsomhet, alle som én. Det eneste de hadde å gjøre, var å herse med barn og tjenestefolk – og bruke ektemannens penger.
«Jeg hører Deres mor var gift inn i en tysk adelsslekt,» sa den gamle kvinnen brått. «Hva var navnet?»
«Von Langenburg,» svarte Konstanse. Hun grøsset ved tanken på den motbydelige gamle mannen, og det moren hadde gjort. Dette var ikke noe ønsket samtaleemne, samme hvor stor formue slekten hadde vist seg å ha.
«Jeg kjenner navnet,» nikket contessaen. «Det er alt.»
Og takk for det, tenkte Konstanse og smilte.
«Er dette Deres første besøk i Roma?» spurte herr Stevens og fanget blikket hennes.
«Ja, men jeg har vært i Nord-Italia. På bryllupsreise.»
«De er enke?» spurte fru Stevens.
Konstanse nikket, med et kledelig trist drag over ansiktet, håpet hun. «Dessverre.» Mer trengte de ikke å vite.
«For noen søte barn,» tok fru Stevens opp. «De må være en stor glede og trøst. Jeg fikk dessverre bare Mariella. Og nå skal hun flytte langt bort.»
Konstanse nikket, forstående. Hadde ikke fru Stevens allerede flyttet langt bort? Fra sin mor og sin datter?
«Vi har mye å snakke om,» fortsatte fru Stevens og snudde seg mot Gerhard med rynket panne. «Jeg tillater meg å si at forlovelsen kom brått på. Jeg har brukt alle våre forbindelser for å få til en vielse på så kort tid. Det har vært en nesten umulig oppgave. Gjester skulle jo også inviteres.»
«Mor, da,» sa Mariella, tydelig irritert. «Det er du som mener at alt skal være så utrolig storslagent. Vi kunne ha nøyd oss med noe enklere.»
«Slett ikke! Dette handler ikke bare om dere to,» sa den gamle kvinnen brått. «Når en Corsini gifter seg, kan det ikke skje i stillhet. Hva ville folk si?»
«Apropos det, så har jeg funnet en passende villa,» skjøt faren inn.
Gerhard så ikke ut til å forstå hva han snakket om. Mariella tok ham i armen. «Pappa vil gi oss en villa i bryllupsgave,» sa hun.
«Her i Roma?»
«Selvsagt,» sa herr Stevens. «Dere må ha et hjem her også, og det må være standsmessig.»
Konstanse så fra den ene til den andre. Dette lød lovende. En villa i Roma! Den måtte da hun kunne gjøre seg nytte av også?
«Villaen egner seg til bryllupsfeiringen. Den ligger høyt og fritt oppe på Gianicolohøyden,” fortsatte herr Stevens. «Den har store terrasser og en flott hage.»
«Da får vi ikke lange veien til deg, mormor!» strålte Mariella.
Gerhard virket nesten betenkt, så Konstanse, som om han var redd Mariellas familie ville forlange at de flyttet hit så snart de var gift. Dette var morsomt. Det ante henne at broren hadde funnet sine likemenn når det gjaldt stahet og pågåenhet. Hvem ville vinne? Det var ikke godt å spå utfallet.
«Det blir syv hundre gjester,» begynte fru Stevens, da desserten ble servert. «Jeg har bestilt tre orkestre, og laget avtaler med en rekke blomsterhandlere og restauranter. Det som gjenstår, er …»
Herr Stevens la en hånd på hustruens arm. «La oss vente med detaljene. Våre gjester er her for første gang. La oss benytte denne kvelden til å bli bedre kjent med hverandre, så tar vi bryllupsforberedelsene i morgen.»
«Kjolen må prøves i morgen,» sa fru Stevens og hadde noe spisst i stemmen. «Det gjelder også brudepikenes kjoler.»
Konstanse oversatte for døtrene, og så hvordan øynene deres funklet ved tanken. Hun smilte. Antrekkene var viktige, men hvordan skulle selve vielsen foregå? Mariella var vel katolikk, men ingen prest ville vie en mann som var skilt tre ganger. Hun lente seg tilbake i stolen. Det var ikke hennes problem. Hun skulle i hvert fall aldri mer gifte seg, men en mann kunne hun tenke seg – en elsker. Hun møtte herr Stevens’ blikk. Han hevet likørglasset og smilte. Han var en flott mann. Kanskje hun ville møte flere av hans sort i bryllupet? Noen som var ledig på markedet? Det ville ikke være henne imot.
