Plutselig tok han seg i siden og krøket seg sammen av smerte.
    – Hva er det? spurte Marine skremt.
    Han bare ristet på hodet til svar. Marine så at han var blitt gråblek i ansiktet. Svetteperler piplet frem i pannen.
    – Har du vondt? spurte Marine uforstående.
    Han svarte ikke, la bare pannen ned mot bordplaten som om han ikke orket å holde hodet oppe.
    – Kom! sa Marine og la armen om skuldrene hans. – Du får legge deg og hvile litt. Det ble visst for mye for deg dette her, Marius!
    Han klarte nesten ikke å stå på bena, men med en kraftanstrengelse greide Marine å få dratt ham bort til sengen og lagt ham. Han ble liggende med lukkede øyne og var uhyggelig blek.
    Marine satte seg på sengekanten og strøk ham kjærlig over pannen. – Du får ha takk for at du reddet meg, Marius. Jeg er lei for at du måtte gjennom dette, nå som alt lot til å gå så greit.
    Marius svarte ikke, lå bare helt stille og pustet så svakt at hun nesten ikke kunne høre ham. 
    Bekymret ble hun sittende og se ned på ham. Han så så fredfull ut der han lå, med øynene lukket og det snehvite håret som en krans om det eldete ansiktet. Hun tenkte at hun ville sørge oppriktig hvis hun mistet ham. Alvorlig foldet hun hendene og ba en bønn om å få beholde ham en stund til.
    I det samme åpnet han øynene og fikk se de foldete hendene hennes. Den gamle, urokkelige humoren glimtet til i det lyseblå blikket. – Det spørs om det hjelper, Marine, men du kan jo prøve! kom det lavt, men lystig. Like etter gled et smertefullt drag over ansiktet
hans igjen, og han ble alvorlig. – Du får prøve å ta deg av gutten, og så får dere komme dere vekk fra Østerrisør, kom det anstrengt.
    – Ikke snakk slik, Marius! Du kan leve i mange år ennå.
    Han ristet matt på hodet. – Nei, Marine. Denne gangen er det slutten. Nå må du sitte stille og høre nøye etter hva jeg sier. 
    Han lukket øynene igjen, og hun var redd for at det ikke ville komme mer. Taus ble hun sittende helt urørlig mens hun studerte ansiktet hans med stigende bekymring.
    Etter en lang stund glippet han litt med øynene, og da han snakket, var stemmen så lav at hun måtte anstrenge seg for å høre hva han sa.
    – Se under meg. Inni madrassen. Det er ditt. 
    Så åpnet han øynene helt, så rett på henne og sa med forunderlig klar stemme: – Hører du? Det er ditt, Marine!
    Deretter sank han liksom sammen, trakk pusten i et dypt åndedrag og pustet ut. Det gikk en liten stund, så trakk han pusten i to korte drag før han pustet ut, og slik fortsatte det en lang stund.
    Marine forsto at slutten nærmet seg. Marius ville ikke komme til å si noe mer; han var allerede på vei over på den andre siden.
    Til slutt kom den endelige utåndingen, og det ble stille.
    Marine ble sittende en lang stund og se på ham mens hun forsøkte å fatte at han virkelig var borte. 
    Til slutt tok hun seg sammen og foldet hendene hans mens tårene trillet nedover kinnene hennes.
Hun bøyde seg ned, kysset ham på pannen og hvisket: – Farvel, Marius, og takk for alt! Jeg kommer alltid til å huske deg: all din godhet bak ditt bistre ytre. Glimtet i øynene dine. Omsorgen i blikket ditt. Du gjorde deg kvass, men innenfor banket et varmt hjerte.
    Deretter reiste hun seg tungt opp og gikk ut for å finne Elling.

Til toppen