Hjemlengsel (Heftet)

Serie: Lokketoner 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202433338
Kategori: Romanserier
Omtale Hjemlengsel
Violetta virker stadig mer forvirret. Bent bestemmer seg for å skille seg fra henne, men så enkelt er det ikke ... 
Synnøve føder sitt barn i skjul, i frykt for Lars, som later til å ha spioner overalt. En dag kommer en båt seilende forbi, og hun forstår at Lars’ menn leter etter henne. Hun er redd, men aller mest frykter hun hva som vil skje når hun gjør det hun lovte presten: Å stå fram i kirken og fortelle sannheten om Lars. Hun vet at han vil forhindre det for enhver pris. 

En åttring kom for full fart mot øya, tett inne ved land. Synnøve så tre mennesker om bord, men kunne ikke skjelne ansiktene deres. Hun syntes de så opp mot henne, der hun sto. Men hvorfor var de interessert i henne? Da de var så nær stranden at hun skjelnet ansiktsovaler, rettet en seg opp i båten og pekte på henne.

UTDRAG FRA BOKEN:
Hun hadde friskt i minne hva det kostet henne av mot og krefter da hun rømte fra Storset. Hun ville aldri glemme hvilke fæle strabaser hun hadde måttet igjennom. Og nå måtte hun gjøre det igjen. 
Hun tenkte og tenkte. Det var utakknemlig mot presten. Han hadde berget henne, selv om han hadde hatt baktanker. Var det forrædersk mot Camilla Meissner også? – Lars ska ikkje komma seg unna i all evigheit, sa Synnøve lavt for seg selv. – Eg sverga på det, Camilla! 
Hun måtte smile, for det var som om hun sa det til spedbarnet, og ikke til den døde kvinnen. Barnet forsto ikke, og den gamle kvinnen var for evig og alltid utenfor rekkevidde. 
Om noen få uker ville hun bli hentet til Sæterdalen. Hun var fast bestemt på at hun ville være borte før den tid. Borte, uten papirer, med mindre penger og med et barn på ryggen. Men det var midtvårs, og sommeren var om hjørnet. Gud ville hviske henne råd i ørene, hun var sikker på det. Hun visste bare at hun aldri måtte vise seg i Sæterdalen igjen. Helst burde hun ikke vise seg i Trondhjem heller. 
Bent hadde tilbudt henne å reise av gårde og legge alt bak seg. Nå var han villig til å vente så lenge det passet henne; til hun syntes Camilla var sterk nok. Hun hadde ikke ofret en tanke på hva som kunne skje i mellomtiden. 
– Eg va rett og slett korttenkt, eg, sa hun angerfullt til seg selv. 

Hun hadde Camilla i armene og sto oppe på en knaus, ikke lenger unna det vesle huset enn at hun kunne se det. Hun så ut over sjøen og kjente den kalde vinden som rusket henne i håret. Hun hadde ikke tatt skautet på. Ingen så henne likevel. Herfra kunne hun se langt ut over storhavet nordover, og hvis hun snudde seg, så hun over mot noe som het Nordlandet. 
Men hva var det? 
En åttring kom for full fart mot øya, med bulende seil, tett inne ved land. Synnøve rynket pannen og stirret. Hun så tre mennesker om bord, men kunne ikke skjelne ansiktene deres. Hun syntes de så opp mot henne, der hun sto. Men hvorfor var de interessert i henne? 
Da de var så nær stranden at hun skjelnet ansiktsovaler, rettet en seg opp i båten og pekte rett på henne, men en annen av karene hugg tak i armen hans og bendte den ned. Til tross for måkeskrik og suset fra brenningene, hørte Synnøve en skarp, advarende stemme. 
Med ett vinket de alle sammen. Vinket til henne, for riktig å vise hvor vennlige de var. 
Synnøve løftet hånden og vinket tilbake. 
Båten fortsatte forbi. Hun fulgte den med øynene til den rundet en stor holme og ble borte. Hjertet hennes banket fortere. Hva var det hun hadde sett? Det seilte ofte fiskere forbi her, og noen bodde her også. Men hva var grunnen til at han som hadde pekt på henne, nesten ble overfalt? 
Da hun var tilbake i huset, slapp ikke tanken på båten henne. Hun prøvde å overbevise seg om at fantasien spilte henne et puss. Hadde hun ikke altfor høye tanker om hvor interessert Lars var i henne? 
Matea kom. Fikk holde ungen, sang salmene sine. Imens kunne Synnøve arbeide, rense fisk. Nervene roet seg, men bare for en liten stund. 
Så kom kvelden. Sola, som gikk ned i vest, ville ikke være borte så lenge før den stakk opp igjen. Hun hadde lagt seg, og hadde matet veslejenta. Nå lå hun i halvmørket, og kjente uroen ta tak i henne igjen. Natten var på sitt mørkeste. Hun innså at søvnen ikke ville komme, kastet et blikk på det sovende barnet, ga henne et kjærlig smil og tasset ut. Kanskje hun ble trett hvis hun tok seg en rusletur. Mon hvor mange som var ute og seilte nå ved midnattstider? 
Hun gikk bort til kollen og klatret opp. Horisonten steg opp foran henne, og hun kunne se ned på stranden. Hun hørte lave mannsstemmer, lyden av en båtkjøl som skar mot fjæresteiner. Hun bråstanset, nølte litt, før hun listet seg lenger opp. 
Hun huket seg brått ned da hun så dem, ikke lenger enn et par steinkast unna: Tre skjeggete menn i grove skinnjakker. De pratet lavt sammen, skottet nå og da i den retningen hvor huset hennes lå. Hun visste at dette ikke var uskyldig sjøfolk. De hadde et ærend, disse karene. 
Hun hikstet lavt og løp tilbake. De var etter henne, og etter Camilla også, men aldri om de skulle få dem! 
Hun løp så hun fikk hold, og måtte stanse og puste ut. Inne i stua trev hun datteren til seg og tullet et ullteppe rundt henne. Hun så seg vilt rundt. Var det noe mer som burde være med? Men hun våget ikke å vente lenger. Hun løp ut, redd for at hun skulle se karene komme opp bakken i dette øyeblikk. Spreke karer som hun ikke kunne løpe fra. 
Hun gjemte seg i en steinrøys. Der kunne hun holde seg i skjul lenge – i hvert fall så lengede ikke forsto at hun var i nærheten. Hun bysset barnet, kysset det. Nå og da våget hun å kikke opp over kanten av en kampestein. Kom de ikke? Var de ikke rett i hælene på henne? 
Det føltes som en evighet før hun så dem. De marsjerte rett mot hytta. De var ikke i tvil om hvor de skulle. 
– Litje dråka, hvisket hun, og klemte datteren inntil seg. – Du må ikkje skrik no! Skrik så mykjy du vil seinar, men Gud fri og bevare oss vesst du begynna å skrik no! 

Til toppen

Bøker i serien