Kaptein Tønnesen overrasker Selma i bryggerhuset og forlanger at hun gir opp Joakim. Da hun nekter, får hun erfare hvor farlig han er. Selma drar til Ruth på sykehuset, der hun blir vitne til at Joakim får et raseriutbrudd. Opplevelsen minner Selma foruroligende om kapteinen. Men så snakker Joakim endelig ut. 

– Det er vel rett tid å snakke om det på, er det ikke? Barndommen min? 
– Jeg trenger å vite det, Joakim, for å forstå deg bedre. Jeg elsker deg, oppmuntret hun ham. – Vil du dele det med meg? ba hun. 
Han så bekymret på henne, så sukket han tungt og lukket øynene.

UTDRAG FRA BOKEN:

Det var politibetjent Evensen som stod vakt utenfor Ruths værelse denne kvelden. Ruth hadde enda ikke vært sterk nok til å avgi en skriftlig uttalelse om det hun hadde opplevd i bygården, og frem til hun hadde gjort det, ønsket herr Kvisle å beholde politivakten utenfor værelset hennes. Selma var takknemlig for det, for frem til avhøret var gjennomført og nedtegnet, var Ruths liv fortsatt i fare. Alfred Werensten var nok villig til å gå langt for å hindre henne i å vitne mot ham, så han kunne komme tilbake, selv om mye var gjort for å hindre ham. Dørene ut til hagen var låst, og døren fra Ruths sykeværelse og inn til det neste værelset var både låst og barrikadert av en hylle. Vinduene var også forsvarlig stengt, og det var ingen vei inn til Ruth annet enn forbi politibetjent Evensen. Selma stolte på at han ikke ville slippe forbi noen som ikke hadde gyldig grunn til å være der. 
Politibetjenten rettet seg opp da Selma kom, men slappet av igjen da han dro kjensel på henne. 
– God kveld, frøken Olsen, hilste han høflig. 
– God kveld, herr Evensen, svarte hun. – Har det vært stille her i kveld? 
– Ja, her har ingen andre enn din far og kriminaletterforsker Kvisle vært, forsikret han alvorlig. – Og jeg … Jeg er glad De kom nå, for …, fortsatte han, og nå var han trist både i øynene og i stemmen. – Jeg vil be om unnskyldning for at jeg ikke tok Dem på alvor da De oppsøkte meg den dagen. 
Selma forstod hva han snakket om. Det var han som hadde fått henne til å tro at Ruth bare hadde rømt, og hun ble litt harm da hun ble påminnet om det. Men så tok hun seg sammen. 
– Ut fra det vi da visste, var det naturlig å tro at hun bare hadde rømt, jeg bebreider Dem ikke. Hun smilte til ham, men smilet stivnet i ansiktet hennes da de hørte en stol som veltet inne på Ruths værelse. 
– Hva var det? rakk Selma å spørre før døren til værelset ble revet åpen og herr Kvisle kom stormende ut. Han så ut som en tordensky i ansiktet og bannet iltert da frakken ble hengende fast i dørhåndtaket. Selma stirret forfjamset på ham. Hva var det som gjorde ham så ute av seg? Hun husket brått hva Joakim hadde sagt, om hevelsen i Ruths hode som kunne være farlig. Hadde trykket i hodet økt slik at det hadde skjedd noe med Ruth?