Anna snudde seg idet hun hørte en lyd bak seg, og strålte opp da hun oppdaget Nora. – Neimen, er det deg, da, Nora? Jeg trodde du holdt på å melke.
 Nora smilte alvorlig tilbake. – Jeg er akkurat ferdig, men det er noe jeg må snakke med deg om.
 Anna nikket og tørket hendene på forkleet. – La oss sette oss på benken under stuevinduet.
 De satte seg ved siden av hverandre, tause og avventende. Anna stirret på datteren.
 – Det er noe som plager meg, og som jeg har tenkt på veldig lenge, begynte Nora.
 Anna så spørrende på henne. – Man må ikke gå med vanskelige tanker alene for lenge. Da blir det bare verre.
 Nora nikket. – Jeg vet det, mamma, men noen ganger må det tenkes nøye gjennom.
 Anna rynket pannen. – Det høres ut som du har noe viktig på hjertet.
 Datteren nikket. Blikket hennes søkte mot utsikten, mot elven, kirken og alt som lå der nede i dalen. – Jeg har ikke lyst til å bli bonde.
 En klump la seg i magen. – Hva mener du?
 – Jeg vil ikke ha odelen.
 – Det kan du da ikke mene! Det er en arv etter Jørgen. Reglene er slik. Du er nødt.
 Nora satte et gnistrende blikk i henne. – Jeg vil reise. Jeg vil være med den dagen Atle og du bestemmer dere for å dra. Eller jeg kan gi meg i lag med Kallefølget.
 Anna ristet på hodet. – Det går ikke. Din lodd er her, du kan ikke reise fra dette. Din far ville ha snudd seg i graven om han hadde hørt deg nå.
 – Jeg burde ha sagt ifra før. Jeg vet det.
 – Det hadde ikke hjulpet.
 – I så fall blir Øvre Garmo mitt fengsel.
 Medlidenheten tok et kraftig tak i magen. – Så ille er det vel ikke?
 – Jo, så ille er det, og jeg kommer ikke til å tilbringe alle mine år her, uansett hva loven sier. Det viktigste er å leve og ha det godt. Det har du selv sagt.
 Anna nikket. – Du har det godt her.
 – Noen andre kan drive gården. Vi kan gjøre slik vi gjorde da vi dro til Finnskogen. Det er nok arbeidsfolk, og mange vet alt om hva som skal gjøres.
 Som regel var det godt å lytte til mennesker som var fylt av håp, men denne gangen gjorde det bare vondt. Anna hadde aldri tenkt tanken at Nora ikke ville overta odelen. Hun hadde virket så ivrig. – Hva er det som gjør at du tar opp dette akkurat nå?
 Nora bøyde nakken og betraktet fingrene sine. – Jeg har truffet en ung mann.
 – Har du? sa Anna, og bøyde seg frem og kikket på henne. – Hvem er han?
 – Jeg vil ikke si det. Du kommer antagelig ikke til å like det. 
 Spenningen strammet seg enda mer i magen. – Hva mener du med at jeg ikke vil like det?
 – Han er tater.
 – Jeg er tater. Du er halvt tater. Vi er av taterslekt, alle sammen. Anna trakk pusten før hun fortsatte. – Hvis dere finner ut at dere er ment for hverandre, kan han flytte hit. Atle er også halvt tater. Han har til og med vokst opp i Kristiania, men han trives her.
 Nora hadde ennå ikke løftet hodet. – Jeg nevnte det for ham, men han vil ikke bosette seg. Jeg har bestemt meg for at jeg vil reise med ham, sa hun og trakk pusten. – Allerede neste uke.
 – Hva? utbrøt Anna og så forskrekket på henne.

Til toppen