”Ingar?”
            Han glippet med øynene. ”Ja?”
            ”Du er … jeg har nettopp funnet ut at jeg …” Inga svelget. Følelsene var så overveldende at hun kjente at det kilte i magen. ”Jeg … elsker deg. Det har vært deg hele tiden, jeg har bare ikke forstått det. Jeg … jeg hadde fått en slags idé om at du var for gammel for meg, og …”
            Han løftet armen og klappet kinnet hennes. ”Så, så, Inga. Du taler over deg. Du har da aldri elsket meg. Nå må du slutte å tøve. Du er vel ikke blitt like gal som din bror?”
            Hun så på ham og kjente at det stakk til i magen. ”Det vet du at jeg ikke har blitt, Ingar. Han blir ingen trussel for deg eller noen andre igjen. Tenk det! Nå er du fri,” sa hun og klemte hånden hans, men han så bare rart på henne. 
            ”Fri? Så du mener jeg er fri? Men se på meg, da jente! Jeg er en krøpling, ingen mann! Hvordan kan du sitte her foran meg og si slikt når du vet hvilken skjebne jeg har fått?”
            Inga satte seg nærmere. Hun aktet ikke å høre på ham. ”Det er sannheten, Ingar. Jeg har vært så dum og blind. Jeg … jeg forsto ikke det som skjedde med meg da du kysset meg. Det var en underlig følelse. En følelse som var helt fremmed for meg. Jeg …”
            Han stønnet. ”Enda et av dine skuespill, Inga! Hvor vil du med dette? Ønsker du å narre meg, slik at jeg skal bli myk og ettergivende? Eller forsøker du å pine meg slik at jeg skal ønske å dø for egen hånd? Det er i så fall nytteløst, Inga. Jeg makter det ikke. Hadde jeg kunnet, ville jeg ha gjort det for lenge siden. I tunge stunder har tanken streifet meg mer enn én gang.”
            Inga ristet febrilsk på hodet. ”Nei! Hva er det du sier? Du må ikke tenke slik. Jeg er her for deg, og vi skal få deg på bena igjen. Du skal stå på trammen og se utover den flotte gården din. Og på tunet skal ungene leke. Dine barn, Ingar. Vår familie.” Hun så innstendig på ham, forsøkte å få ham til å begripe at hun mente hvert ord. For hun ønsket virkelig å hjelpe ham. 
            ”Familie? Det barnet du bærer er antagelig ikke mitt. Nei, Inga, jeg lar meg ikke lure så lett. Dette liker jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Og jeg tviler også på at det du sier om din bror er riktig. Ukrutt som ham forgår ikke så lett.”
            Han snudde hodet bort, men Inga aktet ikke å bry seg om det han hadde sagt. Kanskje hadde han rett i at Espen ville overleve. Men han ville ikke utgjøre noen fare for dem lenger. Broren ville få sin straff, og antagelig ville han bli sittende i fengsel til sin dødsdag, hvis han da ikke ble dømt til døden for det han hadde gjort. 
            Det var grusomt, likevel følte Inga seg fri. Hun hadde ingen trussel hengende over seg lenger. Nå skulle hun kun se fremover, for det var så mye nytt hun hadde oppdaget. Kjærligheten, så spennende og stormende og rar at det bevret i henne. Men hun visste at det ville bli en kamp å få Ingar til å forstå og stole på at hun virkelig elsket ham. Han var dypt skuffet og såret over det hun hadde gjort mot ham, og det ville antagelig ta sin tid å få ham til å innse at han fremdeles elsket henne. Men Inga hadde god tid. Nå skulle hun først og fremst tenke på barnet hun bar, og be hver dag om at den lille som vokste i henne, var Ingars barn. For det måtte det være. Nå som hun endelig hadde innsett at hun elsket sin ektemann, skulle barnet være hans.

Til toppen