Rebekka satt i sleden, innpakket i den tykke kjørepelsen, og kjempet med skuffelsen og tårene.
Andreas ville ikke trekke tilbake det falske vitnemålet mot Ulf. Det hadde han sagt til Haavard mens de to gjorde i stand et spiltau som skulle være til Brunen mens den var på Gaupli. Andreas holdt fortsatt på at det var sannheten han hadde sagt i rettssaken mot Ulf. Haavard hadde vært svært fåmælt da han kom ut igjen fra fjøset.
Kanskje hadde han ikke presset Andreas nok.
Dagen var på hell, og lyset som sildret gjennom de snøtunge trekronene var blitt rødlig. Det var et guddommelig vakkert syn, men Rebekka greide ikke å glede seg over det hun så. Ikke nå.
Haavard lot hesten finne veien tilbake til Lie i sitt eget tempo. Han hadde vel sitt å tenke på, han også.
Rebekka tumlet med tankene, men fant ingen utvei. Andreas var og ble nøkkelen. Om ikke han trakk vitnemålet tilbake, hjalp det ikke hva hun eller noen andre sa eller gjorde. Så lenge Andreas holdt fast på løgnen sin, ville ikke øvrigheta ta opp saken til Ulf Gaupli på nytt.
De var kommet ut på det åpne myrområdet hvor Trollsteinen lå, der Kristine var blitt skjendet så grusomt. Var det virkelig mindre enn et år siden det skjedde? Så mye var forandret i livet hennes på disse månedene, at det føltes som mange år. Hun hadde mistet Jens til Amerika, det var slik hun hadde følt det, og måttet forlate alt som var kjent og kjært i Hamar. Til og med malerdrømmen hadde hun vært nødt til å gi opp, i hvert fall for en stund. Men her på Lie hadde hun truffet Ulf, som hun hadde fått så inderlig kjær, og Emmanuel, som hadde gitt henne noe av malerdrømmen, og gleden, tilbake. Så hadde Tord kommet, han som hadde tatt Kristine med vold og satt barn på henne, og forsøkt å forgripe seg på henne også, ved flere anledninger. Siste gangen hadde hun forsvart seg, med ildraken, og nesten trodd hun hadde myrdet ham. Da han så var død, bokstavelig talt for egen hånd, hadde Ulf og hun begravet ham i myra, av redsel for ikke å bli trodd. Men den døde kroppen hadde komme tilbake, og var blitt oppdaget av jegerne. Ulf, som var uskyldig, var blitt anklaget og dømt for fadermord. Fordi Andreas hadde løyet så stygt, han som hadde gått i ledtog med Jensine, og latt seg lokke av hennes fagre løfter og ord. Jensine som hadde vært etter henne siden første dag på gården, som hadde forsøkt å drukne henne i bekken, slå henne i hjel med stauren, og brenne henne levende i smia oppe på Gaupli. Jensine som snart skulle føde. Hva slags barn ville det bli? Hva slags oppvekst skulle det barnet få?
Nå var Ulf på rømmen, hadde vært det i snart tre måneder. Hun hadde ventet og lengtet og lidd. Og levd for de små stundene de hadde fått sammen.
Hun var fortsatt ung, bare atten, ville bli nitten til høsten, og hadde ennå livet foran seg. Men hun orket ikke tanken på å leve det uten Ulf. Orket ikke tanken på at han var på flukt, at han alltid måtte gjemme seg, være redd for å bli tatt, for å bli sperret inne for et mord som ikke engang var begått. Og hvor hun selv bar mye av skylden, men fikk gå fri.
Han hadde tatt på seg skylden av kjærlighet til henne. Det var ikke til å bære.
Trollsteinen kunne så vidt skimtes som en liten forhøyning. Det siste snøfallet hadde lagt et jevnt teppe av hvitt over landskapet, og skjulte det meste.
Men hun visste at steinen lå der, tung, og like urokkelig som Andreas i sitt hat mot Ulf og henne. Om ikke så lenge ville den komme til syne igjen, når snøen sank sammen og det gikk mot vår.
Sinnet, avmakten og skuffelsen strømmet gjennom kroppen. Til slutt brast det for henne.
– Men sa du ikke til ham at vi kunne anmelde ham for vold, for å ha slått meg med ildraken og stengt meg inne i smia? Stemmen hennes gjallet ut over det vinterstille landskapet og ga gjenklang gjennom skogen. Den fikk hesten til å spisse ørene og rykke litt til.
Haavard tok et fastere tak om tømmene.
Rebekka kjente den salte smaken av tårene som rant nedover begge kinnene og fant veien til munnvikene.
– Jo, jeg sa det, kom det omsider fra Haavard.
Så ble det stille igjen.
Hva er det med folk på disse kanter, tenkte hun. En tanke som hadde slått henne stadig oftere etter som hun var blitt kjent med de som bodde i den vesle grenda. Alvoret og tausheten gikk hånd i hånd. De kunne snakke om været og avlingene og dyrene og alt slikt som var ufarlig og uskyldig. Men når det kom til det som hadde med folk imellom å gjøre, hvordan de var mot hverandre, ble det taust. Enten det handlet om det gode eller det vonde.
Slik det også var med Jon og Sigrid, visste hun. De hadde trolovet seg, var fulle av følelser for hverandre, følelser som de begge delte og som boblet og kokte i dem. Likevel hadde Jon knapt sagt et ord om hva han følte for Sigrid. Det var takket være Sigrid at det var blitt noe mellom dem. Hadde det ikke vært for at hun var så livlig og glad og våget å tråkke over noen grenser som folk ellers ikke gikk i nærheten av, ville de vel gått og vært avstandsforelsket til de ble gamle. Slik hun hadde en mistanke om at Bertha og Peder var, og kanskje hadde vært veldig lenge.
Denne grenda trenger flere som Sigrid, ellers dør den ut, tenkte hun, før tankene igjen gikk til Ulf – og Andreas.
– Men er ikke Andreas redd for selv å bli straffet for det han gjorde mot meg?
Igjen gikk det en stund før Haavard svarte.
– Jeg tror ikke det. Det virket ikke slik. Han har forresten en annen forklaring på hva som skjedde. Ja, en annen en din, mener jeg.
– En annen forklaring?
– Ja, han sier det var du som gikk løs på Jensine, og at han derfor så seg tvunget til å stenge deg inne i smia til du kom til sans og samling igjen. Han hadde vært livredd for at barnet Jensine bærer skulle komme til skade.
Rebekka ble stum og greide ikke helt å ta inn over seg det Haavard satt og fortalte med rolig stemme.
– Men det er jo løgn, det også!
– Sikkert. Og jeg tror på deg. Men det er det ikke brått så sikkert at lensmannen og øvrigheta vil gjøre. De vet at du bærer nag mot Andreas etter vitnemålet mot Ulf. Dessuten har han Jensine til å støtte sin versjon av historien.
– Men Jensine er da ikke tilregnelig slik hun er nå?
– Nei, kanskje ikke slik vi opplever henne. Men du skal ikke være trygg på annet enn at hun kunne greie å vise en annen side av seg om lensmannen kom på besøk for å ta opp forklaring. Og da blir det Jensines og Andreas ord mot ditt.
– Men du var jo der selv, det var du som fant meg i smia og slapp meg ut. Ellers kunne jeg ha frosset i hjel der.
– Jo, men jeg var ikke inne i stua. Der var du alene med Andreas og Jensine. Selv om jeg kunne legge inn et godt ord for deg, så kan jeg ikke si at jeg har sett noe jeg ikke har sett.
Rebekka sank tilbake i sleden og dro fellen tettere rundt seg. Ta deg i akt for Gaupli og folkene der, hun mintes Berthas ord. Det var noe av det første hun hadde sagt til henne etter at hun kom til Lie. Hun hadde ikke lyttet, ikke egentlig. Stadig vekk hadde hun vendt tilbake til Gaupli, og sjelden var det kommet noe godt ut av det.
Slik også nå.
– Jeg tror du skal la være å bruke den hendelsen mot Andreas, fortsatte Haavard, like rolig. – Den ville nok bare irritere lensmannen, om det kom så langt. Og så ville han la saken falle, og ingen ville tjene noe på det, aller minst du, med tanke på at han nok har mistanker i retning av at du ikke har fortalt hele sannheten. Om deg og Ulf og det som skjedde med Tord den gangen.
Med en flik av fornuft langt inne i seg, visste hun at det Haavard sa ga mening. Det var slik virkeligheten var. Urettferdig og ofte ond. I hvert fall når det kom til de som holdt til på Gaupli. Det hadde ingen hensikt å forsøke å stille Andreas til ansvar for det han og Jensine hadde gjort mot henne, det ville lett kunne slå tilbake på henne selv og gjøre det enda vanskeligere å få renvasket Ulf.
– Du burde latt Gaupli stå tomt, sa hun. Stemmen var lavere og flatere nå, hun følte seg så maktesløs. – Alle som flytter inn der blir besatt av ondskapen som rir husmannsplassen.

Til toppen