Konstanse var blant de første som gikk av toget. Den lange reisen og vognenes slingring satt i kroppen og gjorde henne ustø på bena, nesten som etter en lang tur med båt. Hun tok noen nølende skritt, med en reiseveske i hver hånd. Hva nå? Skulle hun vente her på perrongen, eller gå til ankomsthallen? Hvor var Michael?
Hun tok enda noen skritt, ør av folkevrimmelen og alle de høye stemmene. Hun kjente seg som en ungpike som skulle møte sin nye kjæreste og var usikker på det meste. Michael gjorde dette med henne. Hun, som ellers var både sikker og suveren, ble en annen foran hvert nytt møte med ham. Så snart de var sammen, gjenvant hun noe av roen for en stakket stund, til hun på nytt begynte å bekymre seg for hva han egentlig følte og tenkte.
Hun lot blikket sveipe over menneskemengden. Hva om han ikke var her? Noe kunne ha skjedd. Hun trakk pusten dypt inn, i et forsøk på å roe hjertet, som raste av gårde så fort at det føltes ubehagelig. Hun måtte glede seg over at hun endelig var fremme. Hun hadde reist den lange veien til Nice alene, og alt hadde gått fint. Det ble ikke siste gangen hun foretok denne reisen til byen som Michael var så knyttet til, trodde og håpet hun.
«Konstanse!»
Hun så ham nå! Han kom hastende mot henne, så vakker at det støkk i henne.
«Velkommen til Nice!» Han omfavnet henne og gav henne et kyss. «Jeg ble noen minutter forsinket. Trafikken …» Han slo ut med armene. «Men her er jeg. Så godt å se deg!»
Hun klarte ikke å si noe, smilte bare, lykkelig over å se ham og høre stemmen hans. Varme ilinger jaget gjennom kroppen, og hun følte seg fjollet av glede. Var alle forelskede mennesker slik? Hun kunne ikke huske å ha opplevd dette før, ikke så intenst.
Han tok veskene. «Jeg har en vogn som venter like utenfor. Hvordan var reisen?»
«Alt gikk bra,» fikk hun svart, og fulgte etter ham forbi rekken av perronger, gjennom ankomsthallen, og endelig – ut i den gyldne solen.
En hestedrosje ventet. Kusken lempet opp bagasjen. De tok plass i vognen. Hun klarte ikke å ta blikket fra Michael. Han var annerledes her i Nice, slo det henne. Var det kanskje klærne? Han hadde lys dress og en stråhatt, slik de fleste menn rundt dem hadde. Damene var kledd i lyse kjoler. Det var varmt denne ettermiddagen. Hun hadde reist fra vinter til sommer.
«Jeg gleder meg til å vise deg byen,» sa han og strøk lett over hånden hennes.
Hun forsøkte å skjule hvor sterkt berøringen hans virket på henne. Var kanskje snarere det som gjorde ham annerledes en slags glede hun ikke hadde sett før? Gleden over å være her? Varmen og all skjønnheten gjorde noe med mennesker. De ble åpnere og gladere.
«Jeg har bestilt middag til oss på hotellet. Men før vi spiser, må vi spasere langs havet og se solnedgangen. Nice er berømt for fargespillet når solen går ned.»
Hun nikket, skuffet. Ville han ikke først ta henne med seg til sengs? Det var så lenge siden sist, hun kunne knapt vente. Han måtte da være like utålmodig?
De kjørte over en stor, åpen plass. Michael sa navnet, men hun hadde glemt det i samme øyeblikk. Hun klarte ikke å se tydelig noe av det de passerte. Alt fløt sammen i et eneste skimmer av nyanser i gult og rosa. Det eneste hun klarte å konsentrere seg om, var at hun var sammen med ham, i denne byen han var så knyttet til. Hun brydde seg ikke om hvordan det så ut her, følte ingen trang til å spasere langs havet. Hun ville ikke annet enn å kjenne kroppen sin smelte sammen med hans kropp.
«Dette er gamlebyen,» sa Michael og pekte mot husrekkene de passerte. «Den var opprinnelig italiensk. Du ser hvor annerledes husene er her enn i den franske delen. Forresten, jeg har glemt å spørre deg om du snakker fransk? Dere lærte det vel på pikeskolen?»
Hun ristet på hodet. «Jeg kan bare noen få ord. Jeg gikk aldri på skole. Jeg hadde guvernante, men hun var ikke så flink i fransk.»
Han virket skuffet. Eller var det innbilning? «Foreldrene mine la ingen vekt på fransk. Jeg lærte tysk,» sa hun fort. «Min far var jo tysk.»
Han svarte ikke på det heller. «Nå ser du havet!» utbrøt han.
Vognen svingte ut på promenaden. Foran dem glitret det blå Middelhavet.
«Se!» Han pekte. «Det er mange som er utpå. Regattaene begynner snart.»
Hun så hvite seil mot blått hav og blå himmel. Og hun syntes hun hørte lengsel i stemmen hans. Ville han heller være ute i båten? Sammen med de andre? Hun måtte ikke tenke slik. Han hadde gitt henne en uke av sin tid, helt frivillig.
Vognen stanset.
«Da er vi her. Du kommer til å bli begeistret. Fra balkongen vår ser vi både havet og byen. Det er ikke noe luksushotell, men et vakkert og sjarmerende sted, det beste i hele Nice, etter min mening.»
Hun kjente en svak skuffelse, ikke fordi hotellet ikke var blant de mest eksklusive, men fordi han tydeligvis hadde vært der før, sikkert med en annen kvinne. Hun var selvfølgelig ikke den første han hadde med seg til Nice, det kunne hun ikke vente, ikke i deres alder.
Han hoppet ned og hjalp henne etter seg. Så betalte han, og snakket fransk med kusken. Hun lyttet. Stemmen hans var varm og vakker. Hun likte å høre ham snakke dette fremmede språket. Han lot til å være hjemme i det, og det kledde ham.
Vel inne i resepsjonen ble han hilst som en gammel venn. Eieren av hotellet hilste på henne og snakket i vei på fransk, uten at hun forstod annet enn at Monsieur Eide og Madame Lindemann var svært velkommen.
De tok en trang, knirkete heis opp til øverste etasje. Bæreren låste opp en dør, satte fra seg bagasjen hennes og trakk seg tilbake.
«For moralens skyld har vi hvert vårt rom,» forklarte Michael. «Det vil si, du har denne suiten, og jeg har et rom ved siden av. Men ingen legger seg opp i hvor vi faktisk sover.»
Hun svarte ikke, men ønsket at han heller hadde skrevet dem inn som herr og fru Eide. Det var selvsagt umulig på et hotell der han var kjent, men …
«Kom og se!» Han åpnet dørene ut til balkongen.
Hun fulgte etter ham. Utsikten var svimlende. Hele den lange stranden og promenaden som var kantet med palmer, lå for deres føtter, og innenfor den igjen, byen med sine rosa hus.
Han lente seg til rekkverket. «Den båten har jeg ikke sett før. Jeg lurer på om det kan være …» Han ristet på hodet. «Jeg skulle hatt en kikkert.»
Kunne han ikke tenke på annet enn båter og seiling? Hun lente seg inntil ham. «Det er vakkert her,» sa hun. «Svært vakkert.»
Han la armen om henne. «De meste berømte og eksklusive hotellene ligger i den andre enden av stranden, bortenfor gamlebyen eller i høyden over byen, men etter min mening er det i dette området det er verdt å være. Steffen Hofgaard er tydeligvis enig med meg. Han bor like ved hotellet vårt.»
Et øyeblikk var hun på nippet til å spørre ham om han hadde vært på Jennys utstilling, men hun bet ordene i seg. Hun ønsket absolutt ikke å vri samtalen over på henne.
«Jeg glemmer meg rent bort. Kan jeg by deg på et glass rosévin fra traktene her?»
«Gjerne,» sa hun og kjente hvor tørr hun var i munnen etter togreisen.
Han tok et skritt mot døren. Så snudde han seg. «Hvor vil du ha den servert, vakre Konstanse? Her på balkongen, eller i sengen?»
Hun møtte blikket hans, direkte. «Jeg foretrekker sengen,» sa hun lavt – uten å skylde på at hun var trett etter reisen. Det var hun ikke. Hun var yr og våken og full av lengsel etter ham. Endelig forstod hun at han følte det samme. Han hadde glemt promenaden og solnedgangen.
 
«Dersom vi står opp nå, rekker vi solnedgangen før middag,» sa han.
«Da gjør vi det,» svarte hun og forsøkte å skjule motviljen mot å forlate sengen.
«Jeg trekker meg tilbake til mitt eget værelse noen minutter. Så får du anledning til å stelle deg og gjøre deg klar,» sa han og forsvant ut av suiten.
Hun reiste seg og gikk bort til toalettkommoden. Hun burde henge opp klærne sine før de gikk, ellers ville de bli krøllete. Hun trakk på skuldrene. Det hastet ikke. De var allerede krøllete. Hun fikk be en av pikene om å stryke dem i morgen.
Hun kledde seg i en kremfarget blondekjole som så ut til å ha klart reisen ganske bra, samtidig som hun kastet noen undersøkende blikk på kvinnen i speilet. Hun var her hos Michael. Hun hadde ligget i armene hans, og alt var vel. Eller var det virkelig det? Var det innbilning, eller var han mer fjern? Han virket glad over å være her, og ivrig etter å vise henne stedet, men det var som om han var en annen enn den mannen hun hadde lært å kjenne. Hun fikk ikke tak på hva det var. Angret han på at han hadde invitert henne? Var det båten som trakk? Ble han rastløs av synet av de hvite seilene? Bekymret han seg for at konkurrentene fikk et forsprang? Hun hadde så mange spørsmål, så mye usikkerhet og tvil.
 
De gjorde som en uendelig rekke av andre par, i alle aldre: De promenerte arm i arm langs stranden og havet, på Promenade des Anglais. Konstanse så at menneskene som ferierte eller bodde her, var velstående og elegante. De var rike eller adelige eller begge deler, hadde Michael forklart, og de kom hit for å unnslippe vinteren i hjemlandet, ikke minst fra England og fra Russland.
Lyset forsvant langsomt. Strandstolene stod tomme, parasollene var slått ned. Bølgene slo dovent mot stranden. Himmelen ble rosa, og havet gjennomskinnelig og lysende. Det var vakkert, og hun var sammen med Michael. Hun kjente kroppen hans inntil sin, fast og sterk, og hørte ham fortelle om byen han hadde tilbragt så mye tid i, og om seilasene.
Mørket kom brått, ikke langsomt som hjemme. «La oss snu,» sa Michael og stanset. «Middagen venter.»
De gikk tilbake, raskere nå. Det glitret i mangefargede lys fra hoteller og spillekasinoer. Elegante vogner kjørte frem, og dørvakter med mørke dresser og flosshatt bukket gjestene inn. De passerte det siste av de store hotellene, gikk forbi en park og nådde gamlebyen med sine smale hus og yrende liv i de trange gatene. Lyden av trekkspill og fiolin nådde dem. Hotellet deres så ut som om det var bygget rett inn i klippeveggen over havet, og over det igjen kunne hun skimte et utsiktsplatå og en park som var opplyst av lykter.
«Stakkars deg, Konstanse,» smilte Michael og førte henne over gaten, til hotellet. «Du har ikke fått mat siden du kom. Du må være utsultet.»
Hun lo. «Jeg gleder meg til middag, det har du rett i.»
Igjen ble Michael mottatt som en gammel og kjær venn, både i resepsjonen og i hotellets restaurant. Den lå på en terrasse mot havet, og var dekket av en pergola med duftende klatreplanter og mangefargede lykter. Kvelden var myk og stille, og de fikk et bord nærmest havet. Konstanse kjente et stikk av lykke. Dette var alt hun hadde drømt om. Hun måtte nyte hvert sekund. Syv korte dager var alt de hadde.
«I morgen skal jeg vise deg selve byen,» smilte Michael, mens en kelner skjenket champagne i glassene deres.
«Skål!» Michael hevet glasset. «Skål for en deilig uke.»
«Skål.» Hun nippet til drikken hun var så svak for. Smaken fikk henne brått til å huske festen etter visningen, og Richard som ventet på henne da hun … Gode Gud! Hun måtte ikke tenke på den natten! Hun måtte benekte den til og med for seg selv, stryke den ut. Det hadde ikke hendt. Det var bare en nattlig drøm.

Til toppen