Kvelden og natten gikk fort unna. Før Agnes visste ordet av det, begynte stuen sakte å tømmes for folk. Flere av mennene var temmelig beruset, og skrålte og sang. Viveka satt på fanget til en av de faste mennene. Han hadde et godt grep rundt det ene brystet hennes, og Viveka lo høyt, til mannens store glede. De to mennene fra Victoriahavn hadde oppført seg pent, og selv om de hadde kjøpt en god del drikkevarer i løpet av kvelden, virket de ikke overstadig beruset.
Agnes skulle stenge for natten straks de siste fant veien ut. Hun hadde overlatt karene til Viveka, og selv gått på kontoret. Hun hentet konvolutten med Maikens penger og tok den med til kassaapparatet i stuen. Mennene var opptatt av Viveka, og Agnes bestemte seg for å ta oppgjøret for dagen med en gang. Hun frydet seg da hun åpnet kassen og så alle pengene de hadde fått inn i løpet av kvelden. Hun tok ut pengene, la ut Vivekas faste del og bestemte seg for å la hele kveldens overskudd gå til Maiken. Søsteren fortjente det. Hun hadde sett blikket til Maiken da hun var i Hundalen på besøk. Søsteren var lei seg etter ulykken, og hun var urolig og bekymret. Det var typisk Maiken å ta sorgene på forskudd. Like fullt syntes Agnes synd på henne, og hun hadde bestemt seg for å lette i det minste én av bekymringene hennes.
Hun la alle pengene fra kassaapparatet i konvolutten, og visste at det ikke ville være så lenge før hun kunne gi den til Maiken. Det ville bli en fin dag. Hun kastet enda et blikk på de siste gjestene og håpet de snart ville komme seg vekk. Agnes var trett og ville legge seg. Det var åpenbart at de ikke hadde flere penger å legge igjen, og da var de uinteressante. Men mannfolkene satt ennå og snakket fascinert med Viveka.
Agnes gikk til kontoret for å hente regnskapsboken sin og notere ned alt de hadde tjent. Boken lå midt på skrivebordet, og hun ble stående og studere den siste siden. Det var ingen tvil om at virksomheten gikk bra, nikket hun for seg selv mens hun strøk fingeren over de sirlige tallene.
«Agnes!» hylte Viveka. «De stjeler pengene!»
Agnes så ut gjennom døråpningen og møtte blikket til den ene karen fra Victoriahavn idet han og kameraten grep konvolutten det sto Maiken utenpå. «Hallo der!» brølte Agnes av full kraft.
«Agnes, gjør noe!» skrek Viveka. Den eneste karen som satt igjen i stuen, var så full at han hadde sovnet med pannen mot bordplaten. Han var ubrukelig.
Agnes tenkte lynraskt, låste opp skrivebordsskuffen og trakk frem revolveren.
Vivekas øyne ble store da hun så våpenet. «Agnes, er du sikker?» sa hun da Agnes brøt seg forbi henne og fulgte etter de to karene gjennom ytterdøren de hadde latt stå åpen. De kunne ikke ha kommet langt.
«Jeg er sikker. Ingen skal stjele fra meg,» sa Agnes innbitt.
Hun så de to tyvene løpe et stykke foran henne. De hadde nok drukket litt mer enn hun trodde, for de var trege og sjanglet. I tillegg hadde de valgt å løpe motsatt vei av bebyggelsen, og var dermed godt synlig i det åpne landskapet nedover mot stranden.
Agnes løftet våpenet og avførte et skudd. Det drønnet i den lyse sommernatten.

Til toppen