Linnea merket hvordan knærne holdt på å gi etter under henne. Den harde gjenstanden innenfor Michaels hvite dressjakke presset hardt og smertefullt mot brystet hennes da han holdt henne inntil seg i et fast jerngrep som hun aldri hadde opplevd før i hans armer.
– Michael … Michael, ikke … ikke gjør det … ikke … Vær så snill!
– Hysj … Hysj, Linnea! Ro deg ned. Pust rolig.
Stemmen hans var fremdeles skremmende rolig. Men nå la hun merke til en annen nyanse i den. En slags sørgmodig ømhet. Hendene som holdt om henne løsnet grepet en anelse, og nå begynte han å stryke henne beroligende over håret og ryggen.
– Rolig nå, Linnea. Pust dypt inn. Rolig. Du er jo helt anspent.
– Er … er det rart? klarte hun å hikste frem. – Jeg er redd! Skjønner du ikke det?
– Det har du ingen grunn til, Linnea. Hvis du klarer å ta deg så pass sammen at du kan høre på meg, virkelig lytte til det jeg har å si, så vil du forstå …
– Forstå hva da? Redselen begynte å gå over i sinne igjen da hun skjønte at han kanskje ikke hadde til hensikt å drepe henne likevel. – Forstå at du bedrar meg etter noter? At du har både én og flere andre kvinner som …?
– Nei, Linnea, avbrøt han henne med fast stemme. – Jeg vet at dette er en forslitt klisjé, men det er virkelig ikke slik du tror.
– Skal jeg ikke tro på det jeg ser med mine egne øyne?
– Nei. Ikke når du bare ser det i svart-hvitt. Det bildet du ser, Linnea, det har faktisk farger. Mange ulike farger, som det kan være vanskelig å sette sammen til et forståelig bilde. Men hvis du vil høre på meg, skal jeg prøve å male dette bildet for deg.
– Sett i gang, svarte hun.
– Ikke her … Han kastet et blikk ut i mørket som omga dem. Lysene fra byen rakk ikke opp til høyden de befant seg på.
– Så la oss dra hjem. Til det hjemmet der jeg bor! la hun til med syrlig bitterhet i stemmen.
– Nei, ikke der heller.
– Hvorfor ikke? Er du redd for at Rosita skal høre …
– Rosita vet alt, avbrøt han henne. – Det er ikke henne jeg er redd for. Jeg er redd for avlytting.
– Avlytting? Hva … Hva er det du snakker om? Linnea så uforstående på ham idet han trakk henne med seg rundt bilen og nærmest dyttet henne inn på passasjersiden, før han selv tok plass bak rattet.
– Det er faktisk tryggere å snakke her, i din bil, sa han. – Men jeg vil kjøre litt rundt omkring mens jeg snakker. Er du klar til å høre etter?

Til toppen