«Jeg savner Jenny. Hun var dyktig og klok,» sukket hun da Hugo ga seg til å trave fram og tilbake. «Tror du Henry har et godt øye til henne, Hugo?»
            «Hva er det du har satt deg fore nå, da? Prøve deg som ekteskapsmegler?» Han lo. «Jeg tror ikke Jenny er noe for meg i hvert fall, hvis det var det du tenkte på. Men hvis du får Henry til å fri til Jenny, ville antagelig mye av misstemningen som er kommet her, også fordunste. For det er ingen tvil om at Jacob sliter med svartsyken, i tillegg til tungsinnet i kjølvannet av krigen.»
            Han lød så overbevisende at Ambrosia straks protesterte.
            «Han snakker da nesten ikke med meg, Hugo. Han trenger heller ikke å være sint fordi jeg reiste til Spydeberg alene når jeg kom levende hjem igjen?» plumpet hun ut.  For kanskje var det virkelig bare tåpelig sjalusi som plaget Jacob. «Men jeg skjønner ikke hvem eller hva han har å være sjalu på? Synes du at jeg oppfører meg usømmelig, da?»
            «Jacob er usikker på hvor meget det er mellom Henry og deg, etter Marcellinas nedkomst, tror jeg,» sukket han og ristet på hodet. «Dessuten ser nok også han at Henry er svært glad i hittebarnet ditt. I tillegg snakket du om både Magnus og Jørgen her en dag.» Hugo gransket henne inngående mens han snakket. «Det skremmer ham, skjønner du, Ambrosia.»
 Da hun sukket oppgitt, la det seg et hardere drag over pannen hans og munnen strammet seg.
            «Jacob er akkurat som andre mannfolk, Ambrosia,» sa han rolig. «Han er rett og slett redd for å miste deg, men våger ikke å spørre eller konfrontere deg med disse spøkelsene som han går og ser for seg, i frykt for at mistanken er begrunnet. Jeg mistet Asia på den måten, så jeg vet hva jeg snakker om.» 
           
Hun ble sittende og se på ham uten egentlig å se, fordi tankene hennes tumlet med det han hadde sagt. Men samtidig bekymret det henne at også Henry gikk omkring så skyggeredd og unnvikende om dagen. Han som hadde tødd opp og vært både blid og fornøyd mens Jacob var i krigen.
            For ikke å snakke om gleden og besluttsomheten hans under Marcellinas nedkomst. Nå tuslet han omkring lik en tigger som ikke riktig visste om han var ønsket. Og han gjorde seg stadig turer bort til Jenny for å se til at ikke den svinske broren skadet henne eller ungene.
            Og det var Ambrosia svært takknemlig for at han tok på seg. For Jennys soldatbror var en slibrig og drikkfeldig slabbedask som hun helst unngikk. Dessuten fikk hun ikke sett Justina så ofte som hun ønsket.
            «Filip og kona hans har naturligvis fortalt Jacob om kampene i Smålenene som også du opplevde, Ambrosia. Og han vet nok alt om hvordan Adele og du tok dem med hit. Men han kan ikke fortsette å gå omkring som en olm stut, hvor lenge det er. Da er det bedre at vi tar en oppvask og får renset luften omkring oss.»
            «Han, som bestandig var så glad og lystig, og ikke så vanskeligheter eller problemer i noe som helst,» sukket Ambrosia fortvilet. «Jeg skjønner ikke hvorfor han ikke er glad for å være hjemme igjen. Han kunne i det minste ha takket meg for at jeg tok med meg Filip og Marcellina hit.»
            «Det kommer nok, jenta mi,» trøstet Hugo henne. «Det kommer, men nå må du huske det, Ambrosia,» og nå var stemmen hans så myk som fløyel. «Disse tre har opplevd grusomheter som kanskje ikke kan kles i ord. Både i barndommen og nå i det siste. De bærer antagelig sår i sjelen. Kanskje får de ikke nattero, men strever med minner som river dem i stykker innvendig. Du får prøve å ha langmodighet med dem, jenta mi. Selv om det koster deg både smerte og tårer.»
            Ambrosia grep om hendene hans og kysset dem mens store tårer trillet og dryppet lik glitrende perler på sommerbrun hud.
            «Jeg skal ikke beklage meg mer, morbror,» hvisket hun grepet. «Jeg vil prøve å forstå og gjøre mitt beste for at Jacob og de andre skal få tilbake gleden over livet. Og tørre å stole på at jeg bare ønsker å hjelpe ham.»
            «Det vet jeg du vil, Ambrosia, men du har glemt hva jeg har sagt til deg, skjønner jeg?»
            «Hva da?» spurte hun forvirret og lot hendene hans gli ut av sine da han rettet seg opp. «At også Adéle elsker Jacob og er sjalu på meg? Tror du at han heller vil ha henne?»

Til toppen