Stretet brakte dem opp på baksiden av Margaretas hus. Kolrun så på de fem husene og mente at denne Margareta måtte være rik. Eyvind undret hvordan han skulle få sagt henne at det hadde begynt med et horehus. Og verre – at det var en del av næringen her fortsatt. Han utsatte det, for hun ville tidsnok skjønne det.
 En stallkar tok imot hestene deres. Han kastet et langt og granskende blikk på Kolrun.
 «Du kommer neppe for å be om arbeid,» sa han og trakk på smilet. Eyvind ga ham et kvast øyekast som fikk ham til å tie.
 «Kan du hente Margareta ut hit?» spurte han. Mannen heiste på skuldrene og så surt på dem, men en stund etter kom han ut med Margareta.
 «Guds fred,» hilste Eyvind, «vi vil gjerne få et rom og sette fra oss våpnene våre før vi går inn.»
 Margareta hadde lagt seg litt ut siden sist han så henne, men hun var fortsatt en ferm og staselig kvinne uten grå striper i håret. Hun så på Kolrun og buen hennes og knep øynene sammen til smale sprekker.
 «Nå har jeg sett det også. Hvem er du?»
 «Kolrun kalles jeg. Og buen er ikke til pynt, om det er det du tror.»
 Margareta så på henne, på den lange smale skikkelsen, det ravnsvarte håret og de mørke øynene.
 «Jeg trodde ikke det,» sa hun tørt og snudde seg mot Eyvind. «Rommet du delte med Gorm er ledig.»
 Eyvind syntes rommet med de to smale sengene var så enkelt det kunne bli, men Kolrun syntes det var storveies. Kanskje hun hadde fryktet et rom med én seng. Han undret hva hun ville synes om kongsgården.
 «Er det noe sted å lauge seg her?» spurte hun. «Du sier jo vi skal til ...»
 «Kongsgården, Kolrun – ikke til kongen.»
 Hun ga seg ikke. Margareta hadde ikke fyr i badstua, men de fikk vaske og stelle seg i et rom bak eldhuset. Eyvind hadde aldri før sett Kolrun engste seg for hvordan hun så ut, men nå fant hun frem en kam og gredde det lange håret omhyggelig.
 «Jeg skulle hatt en stakk, Eyvind. Jeg vil ikke gå kledd som om jeg skulle på jakt!»
 «Vi skal på jakt, Kolrun.»
 «Ja, men å gå slik til kongsgården ...»
 «Vi skal bare til Karl Jernhanske, og han bor ikke i selve kongsgården.»
 Det var ikke helt sant, for Karls hus var en del av kongsgården, og han brukte selve kongsgården også, i alle fall nok til at ingen del av den ble stående klam og ubrukt.
 Det fikk ikke Kolrun til å like seg bedre, men Margareta kom henne til hjelp.
 «Jeg har et par jenter som er like smale som du selv om de er kortere.»
 Jenta som dukket opp med en bunt klær over armen så lattermildt på Eyvind da han gikk ut og lot dem være igjen alene på det vesle rommet. Han skjønte at hun hadde gjort seg sine egne tanker om dem.
 Da han kom tilbake, hadde Kolrun mørkeblå stakk og en trøye i lysere blått. I halslinningen kunne han se et nesten helt hvitt plagg som lignet en skjorte – det hadde brodert krage.
 «Skaut,» sa jenta, «du må ha skaut. Og den fæle kappen kan du ikke gå noen steder med!»
 Mens jenta gikk for å finne skaut og kappe, løsnet Kolrun jaktkniven fra beltet og stakk sliren i støvelskaftet. Eyvind så på uten å si noe. Han forsto at Kolrun lignet ham selv – han kjente seg også naken uten våpen. Et øyeblikk undret han vagt på når det hadde blitt slik med ham, men kunne ikke huske det.

Til toppen