Ikke før var Rosalind og Sigurd ute av huset, før det banket på. En av småbrødrene til Bolla, Treer’n, sto i døråpningen og ropte, tydelig oppskaket: «Har’u sett no’ te storebroren min?»
Elise stirret forferdet på ham. «Bolla? Nei. Hva er hendt? Kom innenfor, Treer’n, det er kaldt ute.»
Hun dro ham med seg inn og styrte ham inn til frokostbordet der hun hadde holdt av siste rest fra middagen i går: en halv, stekt pir. Den skulle egentlig Johan ha fått, men Treer’n trengte den mer enn ham.
«Vær så god, du har sikkert ikke rukket å spise frokost ennå.»
Tre’ern stirret på den halve fisken med store øyne. «Ska’ jeg få hele?» Og før hun rakk å svare, hadde han puttet det meste i munnen.
«Fortell!» ba hun mens hun helte melk i et krus til ham. Gudskjelov at de hadde Biermannsgården ved siden av seg og fikk melk i spann hos dem, tenkte hun. Ellers var den rasjonert. Det gikk rykter om at det bare skulle bli 2 desiliter til voksne og ungdom. Hun visste at folkene på Biermannsgården snart måtte slutte å selge til naboene, ellers ville de bli straffet.
«Bolla ha’kke vært hjemme i natt,» svarte han.
«Vet dere ikke hvor han er?»
Han ristet på hodet. «Vidar trur atte’n kanskje er tatt a’ tyskera.»
Elise så forferdet på ham. «Fordi han har gjort noe som ikke er tillatt?»
Treer’n nikket. «Da har’em sendt’n te Grini. Veit du hva Grini er? Det er fengsel! Dem få’kke nok mat, og så er’e lus i vegga og lus i huet på alle samma.»
«Vi får håpe at han bare har gjemt seg.»
Han nikket og sukket samtidig.
«Ja. Jeg veit atte mange har gjømt seg. Dem har gått under jorda, sier dem. Nå er’e ikke lov å gå på dans lenger heller. Elisabeth grein da hu fikk greie på det. Jeg er så lei av alt samma!»
«Elisabeth? Hun som bare er tretten år gammel?»
«Ja, men hu er guttegæren allikavæl.»
«Jeg synes hun er altfor liten til å gå på dans. Har Sonja og Vidar virkelig latt henne få lov til det?»
Han ristet på hodet. «Nei, hu gjør’e uten atte dem veit det. Visste du atte det ikke er lov å ha brevduer?»
«Ja, det har jeg hørt, men brevduer kjenner jeg heldigvis ingen som har.»
Johan kom ned trappen. «Jeg skal bare ut et ærend,» sa han, uten å hilse på Treer’n og få høre hvorfor han var der så tidlig på morgenen.
Det varte og det rakk før han kom inn igjen. Imens hadde Treer’n spist opp alt brødet de hadde igjen, bortsett fra to skiver som Elise hadde holdt av til Johan, og fortalt en hel masse om krigen. Noe måtte han ha diktet opp, tenkte Elise, ikke alle historiene hørtes like troverdige ut.
Da Johan endelig kom, var han grå i ansiktet. «Jeg traff Gustav på Biermannsgården. Han hadde fått inn Motala radio i Sverige, sa han. En svensk dagsavis hadde en overskrift der det sto: ‘Nå senker stillheten seg over Norge. Hovedstaden er forvandlet til fengsel. Norges tyngste dager er begynt.’»
Elise så forferdet å ham. «Hva mente de med det?»
«Fagforeningsmannen Rolf Wickstrøm og advokat Viggo Hansteen er blitt dømt til døden og skutt! Over tusen andre er arrestert.»
Elise trakk inn pusten og slo hånden forferdet for munnen. I det samme husket hun Treer’n og så at han stirret på dem med store, redde øyne.
«Det er ikke Bolla vi snakker om,» skyndte hun seg å si. «Det er noen vi ikke kjenner.» Hun pekte bort på det lille bordet ved sofaen. «Ser du at den fine, nye radioen vår er borte? De kom og tok den fra oss i forgårds. Tok de radioen til Vidar og Sonja også?»
Treer’n nikket. «Men ikke hos vårs, vi hadde ikke noen radio.»
«Var det noen kjente blant de arresterte?» spurte hun Johan.
Han nikket. «Einar Gerhardsen, sekretær i Arbeiderpartiet, rektor Seip og flere professorer. Dessuten er Nationaltheatrets styre arrestert.»
«Radio’n te Gundersen er ikke tatt!» brøt Treer’n inn. «Han er nazist, og da får’n beholde’n.»
Elise lurte på om de fikk beholde radioen på Ringstad også, siden Samuel var med i hirden.
«Jeg tar meg en tur til Hugo,» sa Johan. «Jeg må høre hva han vet. Det er tydelig at det har skjedd mye i det siste som vi ikke har fått med oss.»
«Spis frokosten din først,» sa Elise og nikket mot de to små brødskivene som lå igjen.
Hun snudde seg mot Treer’n. «Kom igjen senere i dag, så skal jeg lage potetgrøt til deg.»
Ansiktet hans lyste opp. «Med sukker og kanel?»
«Og et lite smørøye på toppen,» la hun til og sendte en vemodig tanke til den lille smørklatten hun hadde spart for å ha til en helt spesiell anledning.

Til toppen