– Så De er fra Svelvigen? Agnes så spørrende på Julie, som kort fortalte om sin trolovede, herr Jansen. Så sa ingen mer. Stillheten var trykkende. Julie så ubekvem ut, men grep en lefse da Elen skjøv fatet mot henne. Agnes gløttet forsiktig på Elen. Det var som om hun med ett enset at noe ikke var som det skulle.
– Så hvordan er livet i Svelvigen? kom det langsomt fra Agnes. Den unge jordmoren lød mer avmålt nå. Hun har forstått det, tenkte Elen. Agnes har skjønt at noe ikke er som det skal.
– Det er vel som på småsteder flest, svarte Julie og gløttet seg nervøst rundt. – Kommunen har dårlig råd. Det er mange som vil noe, men få som får det til.
– Det var da ille, sa Agnes og gløttet på Elen, som ikke lenger følte seg like sikker på at Julie kom for å be om godt vær. Men hvorfor var hun da kommet? For å hilse på Cornelius? Vel, det skulle hun bli blå for. Med ett forsto hun Britas frykt for at barna skulle støte på frøken Julie. Og nå var hun her, i Elens stue. Kanskje alt hun ønsket seg var å møte ham, slik at hun kunne si at han ikke lenger skulle bo på Doktorgården, men hos herr Jansen og henne! Et iskaldt blaff for i Elen. Det måtte ikke skje! Hun ville gjøre alt for at Julie ikke skulle få tale med Cornelius!
– I nedgangstider blir det jo fort dårlig stemning. Alle skylder på alle.
Julie snakket visst fremdeles om nedgangstidene.
– Men kirken er i alle fall innvidd. En flunkende ny og vakker steinkirke ved strømmen, og det er bygget et fattighus. Det forrige brant ned til grunnen, ja, det skjedde faktisk da Sigmund og Elen var i byen.
– Brann må være noe av det mest rystende som tenkes kan, kom det fra Agnes.
– Ja, og når man tenker på at huset var fullt av barn, er det rett og slett et mirakel at alle kom seg ut i tide.
Elen gløttet iltert på Julie. Hun skulle ønske at hun ville tie med plapringen sin. Det hadde dessuten ikke skyldtes et mirakel at barna kom seg helskinnet ut, men Cornelius. Hadde det ikke vært for ham, kunne det gått riktig ille. Heldigvis lukket Julie munnen nå, og stillheten senket seg igjen i stua. Elen la armene i kors. Nå som kvinnen forholdt seg taus, ønsket hun nesten at hun ville si noe. Hun kunne si det hun var kommet for og deretter gå, men Julie så tafatt ut nå. Elen rettet ryggen. Vel, da gjensto det å spørre. Hun ville nemlig ikke ha kvinnen i hus et minutt lenger enn nødvendig.
– Hva skyldes så Deres besøk? Elen satte blikket i kvinnen.
– Jeg ønsker å snakke med Cornelius.
Elen svelget. Det var akkurat det hun hadde fryktet.
– Jeg ønsker å …
– Jeg hørte hva De sa, avbrøt Elen sint, – og det kommer ikke på tale.
Elen gløttet fort på Agnes, som så undrende på henne. Andrine strakte også hals, så Elen. Selv om ungpiken satt litt unna og var opptatt med James, så fulgte hun med.
– Vel, det syns jeg er uklokt av Dem.
Elen bet tennene sammen. Hun var så rasende at hun kunne flydd i synet på Julie, men hun forsto at det ville være dumt, for det kunne bli brukt mot henne. Hun ville ikke gi Julie den fordelen å kunne fortelle om ”hendelsen” da hun ankom Doktorgården i den hensikt å samtale vennlig.
– Og vet De hva jeg syns er uklokt? hveste Elen til henne. – Jo, at De i det hele tatt våger å komme hit. Hadde jeg selv åpnet døren, så hadde De ikke sluppet inn, og nå synes jeg at De skal gå.
Andrine måpte. Agnes også. Julie, derimot, satt fremdeles i salongen og så ned på hendene som lå foldet i fanget.
– Hørte De ikke hva jeg sa? fortsatte Elen. – De skal gå. De er ikke velkommen her på gården.
Endelig løftet Julie blikket. – Det gjør meg vondt å høre, sa hun lavt, – men for så vidt bekrefter det bare inntrykket.
– Hvilket inntrykk?
– At denne gården ikke er noe egnet oppvekststed.
– Hva behager?
– Erindrer De ikke det som skjedde da jeg kom for å besøke Cornelius?
Julie satte øynene i Elen. Hun så seierssikker ut.
– Det var så meget spetakkel her at jeg nærmest måtte lose ham i trygghet.
– Hva er det De snakker om?
– Dere måtte låse inn den gale kvinnen. Var det Hildegard hun het? Og De ba meg om å føre Cornelius til bryggerhuset så han kunne sove der. Cornelius er en følsom gutt. Slike tilstander er det siste han trenger.
Elen måpte og fikk ikke frem et ord. Julie reiste seg. Hun så ikke på de andre, kun på Elen.
– Det skremmer meg at De ikke engang husker episoden, sa hun. – Det kan vel bare bety at det har vært flust av lignende historier, ja, faktisk så mange at De ikke skiller dem fra hverandre. Cornelius trenger ro og trygghet. Ikke slik som dette. Julie slo ut med armene som om utsagnet innbefattet hele gården. Så nikket hun kort og tok farvel.

Til toppen