Lånt lykke (Heftet)

Serie: Odelsjenta 45

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Odelsjenta
Serienummer: 45
ISBN/EAN: 9788202430726
Kategori: Romanserier
Omtale Lånt lykke
– God dag, Hallgrim. Jeg er kommet hjem. Stemmen var lav. – Jeg er så glad for å se deg igjen. Brått visste ikke Ragna hva hun skulle si. Tårene presset på, hun så ikke klart. Hallgrim stirret usikkert på henne før han gløttet opp på Øystein. 
 – Mor har kommet hjem, sa han til sønnen. – Skal du ikke hilse på henne?

UTDRAG FRA BOKEN:
Ragna satte fra seg kurven med nyvaskede klær på bakken, snudde seg mot Hanna og smilte. 
– Vil du hjelpe meg? 
Hanna stirret på henne med det blå blikket sitt og nikket ivrig. Smilet bredte seg over det søte ansiktet hennes. 
– Da kan du ta opp tøyet og rekke meg det, sa Ragna og pekte på en trøye før hun pekte på seg selv. Hanna forsto. Hun bøyde seg, de små hendene grep tak i en liten trøye, som hun rakte til Ragna. 
– Takk, så flink du er, smilte Ragna og hengte den over klessnoren. 
Hanna fulgte henne som en skygge. Ragna hadde ingenting imot det, hun var rørt over at lillesøsteren viste henne slik tillit. Hanna var en snill og beskjeden unge, og til tross for at hun verken kunne høre eller snakke, forsto de hverandre. Ragna trodde forresten at lillesøsteren kunne høre litt, for iblant virket det som hun oppfattet noe av det de sa, så kanskje var det håp om at hun kunne høre mer etter hvert som hun vokste til. Det hadde doktoren sagt også, hadde Selma fortalt henne. Hanna tok et nytt plagg opp fra kurven som Ragna hengte ved siden av de andre. Ragna falt i tanker og lot blikket vandre ut mot bygda langt der nede. 
Det var knapt to uker siden Torger og hun kom tilbake til Storli fra Kristiania. Da var åkrene brune, jorda fuktig og rå, og tunet var dekket av sølepytter og gjørme etter snøsmeltingen. Men da varmen kom for alvor, var det som om naturen eksploderte. Nå sto bjørka lysegrønn og duftende, dagene var varme og solrike, men kveldene hadde fremdeles en skarp og kjølig snert når solen gikk ned. 
  Det var med en underlig følelse hun hadde reist med Torger tilbake til hjemgården. Men siden det var faren som hadde bedt dem komme, og fordi hun da ville få møte Hallgrim igjen, hadde hun gått med på det. Men det var ikke bare på grunn av faren hun hadde forlatt Finnskogen. Tilværelsen hos Gunhild og Ulvar hadde begynt å bli uutholdelig, og hun var lettet da hun endelig kunne forlate gården. Hun savnet Gunhild, men for Ulvar følte hun ikke annet enn forakt. Hun var dypt takknemlig over at Gunhild hadde reddet henne da han overfalt henne på soveværelset. Det måtte ha kostet Gunhild mye å ydmyke ektemannen slik, men kanskje var det en kjærkommen hevn for alle ydmykelsene Ulvar hadde utsatt henne for de årene de hadde vært gift.
Det stakk sårt ved tanken på Hallgrim. Ennå hadde hun ikke fått anledning til å treffe ham. Arbeidet tok all hennes tid, hun hadde ikke et øyeblikk for seg selv. Samtidig var hun bekymret for faren. Det var lett å se at han var syk, men det var noe annet som plaget ham også, det så hun på ham. Torger og faren satt ofte og pratet, men Torger deltok lite i gårdsarbeidet. Nå og da dro han på besøk til lensmannen, hvis han ikke satt inne på Hallgeirs kontor og gikk gjennom gårdsregnskapene. At Torger ikke hjalp til med det tunge arbeidet, overrasket henne ikke. 
Blikket hennes gled videre i retning av Volden gård. Hun kunne ikke se gården herfra, den grønne, tykke skogen skjulte bygningene, men hun kunne likevel se gården for seg. Det verket i henne av savn og lengsel. Etter sønnen og etter Øystein. Han hadde sikkert fått høre at hun var kommet tilbake, men han holdt seg klokelig unna. Det var nok det beste, Torger ville neppe se med blide øyne på ham hvis han kom til Storli. 
Hun bestemte seg for å besøke dem neste dag, nå hadde hun ventet lenge nok. Torger kunne si hva han ville, han skulle ikke få hindre henne i å besøke sønnen sin. Det var en del av avtalen de hadde inngått da hun sa ja til å bli med tilbake til Aurdal, og hun skulle sørge for at han holdt sitt løfte. Hun var ikke lenger så redd ham, ikke slik hun hadde vært i Kristiania. Hun var tryggere her, sammen med faren og stemoren. Faren kom aldri til å godta at Torger gjorde henne ille, det var hun overbevist om, men hun våget ikke å stole på ham. 
Ragna skvatt da hun kjente at noe dro i skjørtet hennes. Hun snudde seg og så Hanna, som nappet henne utålmodig i skjørtet med spørrende øyne mens hun holdt et håndkle i den ene hånden. Ragna smilte. Hun hadde stått og drømt seg bort. Da hun kikket ned var kurven fremdeles halvfull. Hun tok imot håndkleet og hengte det over snoren. I det samme kom Selma gående mot dem.
– Maten er servert, sa stemoren og smilte. 
– Jeg skal bare henge opp resten av klærne, så kommer jeg. 
– Du får bli med meg, Hanna, sa Selma og tok datterens hånd. Idet hun snudde seg for å gå, stanset hun. – Det er godt å ha deg hjemme igjen. Ansiktet ble alvorlig. – Jeg burde kanskje ikke spørre, men når kommer Hallgrim hjem? Det kunne være fint for Hanna å ha noen å leke med.
– Jeg vet ikke, jeg har ikke fått snakket med Øystein ennå. Kanskje det er best at han blir boende på Volden.
– Kan du ikke besøke dem? Vi klarer oss noen timer uten deg. Hvis det er Torger du er bekymret over … Hun tidde.
– Nei, det er ikke det. Torger vet godt at jeg vil ha Hallgrim boende her på gården. Hvor er han, forresten? Jeg har ikke sett ham i dag.
– Han dro av gårde i dag tidlig, men han kom hjem da du var i bryggerhuset. Han har sikkert gått inn til Hallgeir. 
– Jeg tenkte jeg kunne ta en tur til Volden i morgen. Jeg har mer tøy som må vaskes, og vil gjerne bli ferdig med det i dag. 
– Det må du bestemme selv, men vil du dra i morgen, går det bra. Men skynd deg nå, før maten blir kald. Dermed snudde hun seg og gikk fra henne. 

Til toppen

Andre utgaver

Lånt lykke
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Anne Marie Meyer:

Bøker i serien