Ingeborg står foran sitt gjennombrudd og må ta vanskelige valg. Hemmeligheter avsløres, både i Danmark og på Hedmarken. Johanna befinner seg brått på kanten av stupet. Så rammer tragedien, hardt og nådeløst.

Gjennom halvlukte øyne så Ingeborg på Mikko. Like før hun skulle inn på ny, snudde han seg, og øynene deres møttes. Akkurat der og da kjente hun en varm, overveldende samhørighet med ham, fornemmet hvordan sangen strakte ut en hånd over avgrunnen mellom dem. Han måtte også ha følt det, for et kort, nesten umerkelig drag av smerte gikk over ansiktet hans. Så var det borte.

UTDRAG FRA BOKEN:
«Har frua lagt seg tel før godt?»
Stemmen skar seg inn i Marias bevissthet. Hun dro teppene enda tettere rundt hodet og forsøkte å stenge den ute.
«Je lyt væta å vi ska’ ta øss tel mæ gar’n. Vi makte itte ælt åleine, drengen og je, sjøl om det kom en dreng frå Tillund hit i går. Nå ner husbonden itte er her hell …»
Det ble stille, så satte den enerverende stemmen i igjen. «Fru Maria? Je vet du kæn høre meg. Kæn du itte i det minste svara meg på å hen’n Gjermund er og ner’n kjæm hemmatt?»
«Jeg vet ikke.»
«Vet du itte å hen mænn din er?»
«Nei! Gå og la meg være i fred!»
«Det går itte an, du skjønne da full dæ! Je vet itte mi arme rå’ lenger! Frua ligg på niende døgnet, og itt’nå er på stell!»
«Gå, sier jeg!»
Det ble endelig stille. Så hørte hun døren gli igjen og pustet ut. Ro og fred. Det var det eneste hun forlangte.
Noe ble allikevel igjen der inne, som en plagsom stein i skoen. På niende døgnet? Det kunne ikke stemme. Det var bare noe plasskonen hadde funnet på. Bare tøys og oppspinn. Hun knep igjen øynene og kjente at hun på ny drev inn i den velsignede, grå døsen.

«Maria?» Noe la seg på skulderen hennes. En hånd. Hun forsøkte å riste den av seg. «Je lyt tala ved deg.»
Det var svigermoren. «Jeg er ikke frisk. Jeg orker ikke å snakke med noen.»
«Du lyt førtælja øss å hen’n Gjermund er.»
«Jeg vet ikke.»
«Har’n itte sagt å hen’n sku’?»
«Nei.»
Knirking. Madrassen sank litt sammen. Svigermoren hadde satt seg på sengekanten, hun hadde åpenbart ikke til hensikt å gå igjen med det samme. Maria boret ansiktet ned mellom puten og madrassen.
«Du lyt stå opp, Maria. Du blir itt’nå likere ta å ligga slik tel. Det stinke verre enn et grisehus her, je måtte sætta opp et vindu før i det hele tatt å få puste. ’N Gjermund sa du hadde fått svartsinn og itte ville stå opp, men je skjønte itte da å ille det var. A’ Karen vet itte å a’ ska’ ta seg tel lenger, det blir før mye før a’. ’N Annar har lånt bort en dreng, men hæn rekk itte over ælt, hæn hell.»
«Jeg orker ikke,» gjentok hun. «Jeg vil være i fred.»
«Det nytte itte lenger.»
Mild risting fulgte. Maria forsøkte å trekke skulderen vekk. «Nei!»
«Jo! Je kjæm itte tel å gi meg før du er oppe.»
Maria vred på hodet og skulte opp på svigermoren. Det ellers så godlynte ansiktet var mørkt av engstelse. «Je mene det, Maria. Bryr du deg itte om å hen’n Gjermund er?»
«Han har sikkert dratt på jakt eller noe.»
«Jakt? På dænni ti’a ta året?»
«Eller fisketur, da.»
«Nå’å har skjedd, Maria. ’N Gjermund sendte bud tel far sin om at’n måtte få nå’ån tel å skjøtte dyra før seg. Ætterpå har vi itte hørt et knyst. Itte det minste livstegn har vi fått. Å har gått før seg her?»
«Jeg vet ingenting.» Og ikke bryr jeg meg om å vite noe heller. Hun sa det ikke, fikk ikke ordene frem.
«Det trur jeg itte på. Og opp skar du, om je så ska’ dra deg mæ makt!» Stemmen pisket rundt ørene hennes som en svøpe, og hun la hendene over dem og krympet seg. Allikevel trengte ordene inn.
«Je bryr meg om å som har skjedd mæ sønn min, om itte du gjør det! Så – kjæm du frivillig? A’ Karen har fjerne potta di, og mer mat får du itte, så du vet det. Det er itt’nå tel å prøve å trasse meg. Nå går je ut og vente på deg på kjøkkenet. Her er det vart vatn, du får lauge deg og klæ på deg så du ser ut som folk.»
Bestemte skritt. Så ble det tyst igjen. Men stillheten ville ikke vare, det visste hun. Med et stønn satte hun seg opp i sengen. Det svartnet foran øynene hennes og verket i magen. Trangen til å bli liggende var så sterk at hun kastet seg ned igjen. Ragnhild tok feil, ingen kunne tvinge noen til å stå opp. Slepte de henne ut på gulvet, ville hun bare bli liggende der.

«Er du itte oppe enda?» Teppene ble rykket av henne, og hun krøp sammen og trakk knærne opp til haken. «Sjå her, Johanna. Skjønne du å je mene?»
Johanna. Var hun her? Maria kjente hvordan blodet økte takten. Det suste i ørene, munnen ble full av sand. «Forsvinn! Hylet ble til et tynt skrik «Jeg vil ikke ha deg her! Jeg vil ikke se noen av dere!»
«Vi skal gå så snart du er oppe.»
Den forhatte stemmen fikk henne til å skjære tenner. Hun snudde seg ikke, slo bare armene om knærne og låste hendene sammen.
«Du får fem minutter. Når de er gått, kommer Ragnhild og jeg inn og vasker deg og kler på deg med makt. Lensmannen venter inne på kjøkkenet, han vil snakke med deg om Gjermund. Det er best du gjør som vi sier. Du er ikke mer syk enn jeg er, du har bare lagt deg til.»
Døren ble lukket på ny. Denne gangen visste hun at de ikke ville gi seg. Hun svingte føttene ut på gulvet, reiste seg og skvettet litt vann i fjeset. Hun brydde seg ikke om at det stinket av henne, og ingen andre hadde noe med det heller. De hadde fjernet potten, så hun måtte ut. Herregud, som hun hatet dem!
Synet som møtte henne da hun gikk bort til speilet, fikk henne til å skvette. De mørke krøllene var sammenfiltret, øynene virket enorme over de utstikkende kinnbeina. Hun var blek, leppene var tørre. Hun var ikke vakker lenger, og hun følte ingen beklagelse over det. Hun hadde ingen å være vakker for. Hun studerte seg selv, lenge. Så smilte hun stygt. Nå så hun ut som hun følte seg.
Kjolen hang løst rundt kroppen, som om den skulle være sydd til en annen.

De ventet på henne på kjøkkenet. Lensmannen, svigermoren og Johanna. Karen sto borte ved ovnen og kokte kaffe. Fire par øyne rettet seg mot henne da hun sto i døren. Hun så ikke på noen av dem, festet bare blikket på noe utenfor vinduet.
Ingen av dem kommenterte utseendet hennes.
«Kom og sett deg her.» Det var lensmannen som beordret henne.
«Jeg står, takk.»
«Gjør som lensmænn seie, Maria.»
Hun satte seg ved bordenden, så langt unna dem som mulig.
«Jeg hører at du har vært sengeliggende, Maria.» Lensmannen snakket med alvorlig stemme. «Men vi vil gjerne høre om du vet hvor Gjermund befinner seg. Ingen har sett ham eller hørt noe til ham på to dager. Ragnhild er bekymret, som naturlig er. Jeg vil spørre deg om det er en uoverensstemmelse dere imellom som har ført til forsvinningen.»
«Nei.» Maria ristet på hodet. «Jeg vet ingenting, og det sa jeg til Ragnhild og fru Johanna også.»
«Snakket du ikke med ham før han dro?»
«Nei.»
Det var løgn, men løgnen var ikke viktig. Gjermund hadde vært inne på værelset hennes, hun skjønte nå at det måtte ha vært like før han forsvant. Han hadde stått i døren lenge, uten å si noe. Hun hadde følt at han var der, men ikke gitt lyd fra seg. Så, etter noe som fortonet seg som en evighet, hadde han sagt: «Je har inga rå’ før dætti, Maria. Je kæn itte trøste deg.»
Trøst? hadde hun tenkt. Hvorfor trodde han at hun trengte trøst? Han visste da ingenting om det som hadde skjedd mellom Calle og henne. Han kjente ikke grunnen til at hun ikke orket annet enn å ligge.
Deretter hadde han blitt borte.
«Jeg tror ikke du forteller oss alt, Maria.»
Det var den skarpe stemmen til Johanna.
«Tro hva dere vil. Jeg har ikke gravd ham ned noe sted.»
Ragnhild fór sammen. «Å er det du seie?»
Lensmannen la en beroligende hånd på armen hennes. «Maria er ute av seg,» sa han kjølig. «Jeg vil anbefale deg å formulere deg annerledes, Maria. Du må forstå at Ragnhild er svært urolig for at det skal ha tilstøtt Gjermund noe. Du strør salt i såret ved å flåse på denne måten.»
«Hæn var ute ta seg.» Ragnhild snakket lavt. De blå øynene var mørke av anklage da hun så på Maria. «Gutten min har det itte godt isammens med deg. Du bryr deg itte om’n lenger. Kænskje har du æller gjort det. Du er itte snill mot’n.»
Maria hadde begynt å fryse og slo armene om kroppen. «Han er vel ingen hundevalp heller.»
«Spar oss for frekkheter.» Lensmannens stemme var blitt enda et hakk kaldere. «Det er direkte påfallende at du ikke bryr deg om hvor han er blitt av.»
«Hvem sier at jeg ikke bryr meg? Det er bare noe dere har funnet på.»
«Du viser det i alle fall ikke.» Johanna reiste seg. «Her er det ikke mer å hente, Jon Tarvald.»
Blikket hans hadde ikke veket fra henne. «Jeg kommer til å sende ut noen for å lete etter ham. Men du har altså ikke den ringeste anelse om hvor han kan befinne seg.»
«Nei.» Maria slapp taket om kroppen sin og la hendene foran seg på bordet. Neglene var i ferd med å bli lange.
«Je ska’ be’n Calle ta en tur opp mot fjellsætra tel Gjermundstad,» sa Ragnhild tungt. «Det er langt dit, men’n har vøri der mange gonger med far sin. Det kæn hende’n har rest dit.»
Maria ble var at de grå øynene til Johanna flyttet seg over på henne idet hun hørte Carl Peders navn. Hun lot seg ikke merke med det.
«Du mener den som ligger helt oppe ved Storstilen?» spurte lensmannen. «Tror du han kan ha lagt av gårde i den retningen?»
Ragnhild nikket. «Det kæn hende.»
«Og Calle er også godt kjent der oppe, vet jeg.» Lensmannen satte kaffekoppen fra seg. «Takk for kaffen, Karen.» Han vendte seg mot Maria igjen. «Ikke vet jeg hva som har skjedd mellom dere, men én ting vet jeg: Gjermund er for god til å vansmekte med en likesæl hustru. Du får prøve å få tilværelsen til å henge sammen, ellers ender dette med forferdelse.»
Det har det gjort for lenge siden, ville hun svare, men hun nøyde seg med å se stumt og uttrykksløst tilbake på ham.