Maiken satt skjelvende uten å si noe. Hun svelget hardt og møtte blikket til Hans igjen.
Han så ut til å godte seg. «Du ble nervøs nå, hva? Hadde du virkelig trodd at jeg ikke skulle røpe det jeg visste? Trodde du jeg skulle la deg fortsette å føre dem bak lyset?» Han lente seg over bordet. «Du er et falskt menneske, Maiken.»
Maiken kjente hvordan tårene presset på, og hun anstrengte seg for å holde følelsene i sjakk. Hans visste alt. Det var han som hadde sett henne drepe Gustav Jensen. Og nå skulle han si det til rallarene. Det var ikke noe hun kunne gjøre for å stanse ham. Hun hadde skjønt hele tiden at hun burde ha gått til lensmannen med en gang. Hva var det hun og Alida hadde tenkt på? En rallar hadde sett dem, og likevel tilsto de ikke drapet? Maiken fryktet at hun hadde gjort alt mye verre for seg selv nå. Og hva ville rallarene si når de fikk høre sannheten?
Tausheten hennes så ut til å irritere Hans. «Si noe, da,» maste han. «Du må vel være overrasket over at jeg er tilbake?»
Maiken fuktet leppene før hun svarte. «Du skal vite at jeg aldri mente å …»
Brakkedøren blå åpnet i det samme, og Maiken ble avbrutt. Rallarene toget inn. Utenfor var det mørkt, og regnet slo i bakken. Vinden ulte, og Kolbjørn måtte legge kraften til for å få lukket døren skikkelig. Mennene var søkkvåte, og sikkert iskalde.
«Hans?» Kolbjørn så forbauset ut da han fikk øye på gjesten. «Hva gjør du her?»
«Jeg kom for å fortelle dere noe,» sa han kort og tok en lang pause.
Mennene vrengte av seg yttertøyet og satte seg ned ved bordet. Elvin gned hendene mot hverandre for å få varmen i seg. Maiken skulle ønske hun kunne ta hånden hans. Bare en siste gang, før Hans fortalte alle sammen sannheten.
«Er du tilbake i laget? Eller er det for å fortelle om spritsmuglingen? Det har vi allerede fått høre om,» sa Elvin og lo lavt.
Hans så uttrykksløst på ham og ristet på hodet. Han ventet til alle hadde fått satt seg og falt til ro. Først da kom det et slu smil frem i ansiktet, og han så på Maiken. Hun slo blikket ned. Mennene la merke til det, for de lente seg frem og virket enda mer nysgjerrige.
«Det gjelder denne kokka deres. Hun er ikke helt som dere tror. Hun har noe på samvittigheten,» sa Hans slepent og tok nok en kunstpause.
Maiken hadde fortsatt blikket stivt festet på bordplaten. En enslig tåre trillet nedover kinnet og forsvant i munnviken.
«Nå må du fortelle hva dette gjelder, Hans.» Kolbjørn så ut til å miste tålmodigheten.
«Det var kokka deres som anga meg til lensmannen for brennevinssmuglingen!» Hans pekte på henne med en dirrende finger.
Maiken løftet hodet og klarte ikke å la være å se forundret på Hans. Var det ikke drapet han mente? Var han ikke det ukjente vitnet i skogen? Hun følte nesten at hun lettet fra stolen hun satt på, så gledelig overrasket ble hun.
«Er det sant, Maiken?»
Maiken nikket. «Det er sant. Det var meg.»
Hans så ondt på henne, og kikket deretter på de andre. «Der ser dere. Kvinnfolket er alt annet enn til å stole på. Jeg kan ikke se for meg annet enn at hun har spilt uskyldig etter jeg ble hentet av lensmannen?» Han så spørrende på mannfolkene rundt seg.
Maiken ble sittende uten å si et ord. Hun var så lettet over at Hans ikke visste om drapet at hun ikke brydde seg om beskyldningene hans. Det var bare småtterier i forhold til det hun hadde sett for seg ville komme.
Kolbjørn så skeptisk på Hans. «Og hvordan vet du at det var henne?»
Hans så på Maiken. «Jeg så det på deg! I handelsboden den dagen. Derfor ble jeg stående utenfor døren og lytte til samtalen du hadde med Samson! Du er veldig lett å lese, Maiken.» Blikket hans var gjennomborende, og Maiken følte seg avkledd. Hun ble plutselig usikker. Visste han mer enn han fortalte?
«Så Samson var altså med på det?» Simon stirret vantro på Hans. «Det hadde jeg aldri trodd.»
Hans blåste. «Klart han var med på det. Men den skinnhellige handelsbetjenten slipper jo unna med hva det skal være. Og jeg ser for meg at det er fordi han fikk hjelp av kokka her.» Han ble stille igjen. «Det er her det blir interessant. Maiken gikk altså bak ryggen på en av karene i sin egen brakke for å hjelpe handelsbetjenten.»
«Fordi du truet med å slå ham i hjel!» buste hun ut.
Mannfolkene kom med overraskede utbrudd og så anklagende på Hans.
«Det blir ditt ord mot mitt,» mumlet han rødmende.
«Ærlig talt, Hans! Du kan ikke komme hit og bebreide Maiken for at hun anga deg til lensmannen, og for at hun tok Samsons parti, når du truet med å slå mannen i hjel!» Elvin så oppgitt og sint ut på samme tid.
Hans så ikke ut til å ta Elvins ord så tungt. «Klart du forsvarer henne, du er jo kavaleren hennes. Du vil nok angre på det den dagen hun går bak ryggen på deg. Hvis hun kanskje ikke allerede har gjort det.» Hans reiste seg og gjorde tegn til å gå. «Nå vet dere i alle fall sannheten. Og husk mine ord: Maiken er ikke den hun gir seg ut for. Hun har flere hemmeligheter på samvittigheten. Det er jeg sikker på.» Med de ordene satte han rallarhatten på hodet og ga Maiken et siste advarende blikk. «Du er som sagt veldig lett å lese, Maiken Madssen.» Han forsvant ut i mørket og regnværet.
Ordene hans hadde satt en støkk i Maiken, og hun kjente seg jammen ikke sikker på hva Hans virkelig visste. Prøvde han bare å skremme henne, som straff? Eller visste han faktisk om drapet? Hvis han gjorde det, ville han vel ha fortalt rallarene om det, nå som han hadde sjansen? Ville han ikke? Eller hadde han en annen plan for henne? Maiken kjente seg helt tørr i munnen av å holde på angsten hun følte.
 

Til toppen