Guttorm valgte den sikre måten. Han rodde langt ut og rett mot strømmen før han våget å dreie for å komme forbi neset. Først da han trodde seg trygg, la han baugen rett utover, på tvers av sundet.
 Og han hadde forregnet seg. Strømmen drev båtene fortere på tvers enn han greide ro fremover, og neset med den grå fjellknatten kom nærmere og nærmere mens Guttorm slet i årene av all makt. Han var forferdelig viss på at dersom de drev sidelengs mot den steinete skrenten som gikk ned i sjøen, ville båtene bli ødelagt og høyet som skulle berge sauene og kua over vinteren, ville være tapt.
 Gerd grep en åre og gjorde seg klar til å ta imot støyten om de møtte berget. Ansiktet hennes var stramt og sammenbitt, som om hun ville slåss mot selve lagnaden.
 Han visste at hun ikke ville greie det. Årene ville knekke, eller støtet ville kaste henne overbord. Kunne hun svømme? Han hadde ikke spurt henne.
 Tanken gjorde at han slet og rodde som han aldri hadde rodd før, med blodsmak i munnen. Han visste, visste det usvikelig sikkert, at han ikke ville greie det.
 Han var ingen erfaren mann på sjøen, og han hadde gjort en feil. Han hadde alt tapt. I det øyeblikket han stålsatte seg mot støtet og ropte til Gerd at hun ikke skulle prøve å ta imot det, da berget var bare et par favner unna – kjentes det som en kjempes neve grep under båten og trakk den fremover. Langsmed berget bar det, uten å røre ved det, men så nær at båten som hang på slep skrapte mot en busk som hang utover.
 Med Guttorm hengende krumrygget over årene og Gerd stående med åpen munn og åren i hendene, feide båtene langsmed landet og ut i strømmen som gikk den veien den skulle – ut sundet. Eller innover, som alle sa nå, uten å begripe hvorfor.
 Han kikket bakover og så at sjøen gikk glatt som en isflate de siste par favnene langs berget, og med ett skjønte han årsaken til mirakelet. Når den fossende strømmen møtte berget, måtte den vike til side, og det, og bare det, hadde berget dem fra det rene skjære forlis.
 Og nå var det lett arbeid for dem. Drive med strømmen den veien de uansett skulle, og kanskje ro litt så slepet var bakerst – nesten for syns skyld.
 «Nå fortjener vi maten,» sa Gerd. Hun var fortsatt blek etter det som hadde hendt.
 Hun fant frem flatbrødleiver og kjøtt skåret i skiver, det siste de hadde igjen av nisten. Det var som en helg å bare sitte i mak på toften og la sjøen arbeide for seg, og nå som de var forbi det smale Trongsundet, var strømmen rolig. Den bar dem nesten ømt hjemover på vann som var stille som glass.
 «Se, der er det en liten elv, en bekk, nesten. Og et hus – nei to. Jeg så det ikke på turen den andre veien, fordi jeg satt og så fremover.»
 «Ikke jeg heller, jeg hadde nok med å ro.»
 Synet av de små husene ved bekken ergret dem litt, for kanskje det var en låve med høy og korn der også, mye nærmere enn Trongsundet. Kanskje de skulle ta en tur og se etter, en annen gang. Eller kanskje andre like gjerne kunne gjøre det, for de hadde fått med seg så de berget seg på et vis. Og å legge til lands med to båter fulle av høy – nei, det ville de nødig.
 «Låvedøren står åpen, om det er en låve, da.»
 De drev sakte forbi, men for langt fra land til å se inn i den mørke døråpningen. Husene kom ut av syne bakom skogen som vokste tett helt ned til sjøen. «Stien vi kom på gikk mellom fjæresteinene og skogen,» fortalte hun. «Vi ser den ikke herfra, annet enn som ...»
 Hun tidde og skygget for øynene for å se bedre.
 «Jeg tror jeg så noe som rørte på seg, men jeg er ikke sikker.»
 «Folk?»
 «Nei nei. Noe mørkt, brunt kanskje. Som ryggen på et dyr, et stort ett.»
 «Bjørn, kanskje?»
 «Jeg vet ikke. Det er noen svære steiner mellom stien og fjæra, så jeg ser bare ryggen. Nå ble den borte – nei, nå ser jeg den igjen.»
 Guttorm grep til årene og rodde igjen, la kursen om så de kom nærmere land. Bjørn kunne vel knapt svømme noe til stykke, om det var en av den sorten.
 «Asbjørn fra Saltbuvika snakket om et dyr han kalte kobbe,» sa hun. «Kan det være en slik en, tro?»
 «Nei, bevare deg, den skulle visst være mindre enn en favn lang.»
 «Der er den igjen, vent ...»
 Han reiste seg for å se bedre. Dyret med den mørke ryggen ble brått synlig mellom to trær og en steinblokk.
 «Herregud,» hvisket han, «jeg ser hva det er ... og jeg tror det ikke. Men jeg ser hva det er, og det er umulig, Gerd, umulig!»

Til toppen