Louise rørte i gryten med Biff Stroganoff. Etter å ha tatt en titt i skapene på kjøkkenet i Ruseløkkveien, hadde hun gått ut igjen og gjort innkjøp. Dette var en merkedag for henne, og hun aktet ikke å servere hermetikk. Hun hadde kjøpt fransk brød og en flaske vin også. I kveld skulle de feire. Ansiktet hennes sprakk i et nytt smil. Som hun gledet seg til å dele denne nyheten med Kitty og Henny! Hun var i gang med sitt nye liv nå, og hun ville ikke la seg stanse. Det kriblet i henne av utålmodighet.
 Hun fant en duk i en skuff, men ikke noe strykejern. Louise glattet den ut med hendene og la den på bordet. Hun hadde akkurat rukket å dekke på med servise og bestikk, da flyvertinnene kom. Kitty og Anne-Birte dannet fortroppen.
 «Gud, så deilig det dufter!» utbrøt Kitty og omfavnet henne.
 «For en luksus å komme hjem til ferdig middag,» roste Anne-Birte.
 En kortklipt, ung dame med en hvit perlerad av et smil rakte henne hånden.
 «Ingjerd Engen,» hilste hun. «Jeg skjønner at den gode fe er storesøsteren til Kitty.»
 Louise trykket hånden hennes.
 «Hyggelig å hilse på Dem.»
 «Her er vi alle dus,» opplyste Anne-Birte.
 «Ja, det skal samboere være,» sa Ingjerd.
 Louise forsto at Kitty hadde informert henne, og hun uttrykte takknemlighet over at hun fikk bo hos dem en stund.
 «Det er bare midlertidig,» la hun til. «Inntil jeg finner meg noe eget.»
 «Vi har mer enn nok plass,» sa Ingjerd som et ekko av Anne-Birte kvelden før.
 Det ble et hyggelig måltid. Louise fikk ros for maten og et innblikk i flyvertinnenes hverdag. Også kvalifikasjonene som man måtte ha før man overhodet ble tatt i betraktning og fikk komme gjennom det trange nåløyet. Det var ikke nok med gode språkkunnskaper. Et kurs i barnepleie ble også krevd, for ikke så rent sjelden måtte en flyvertinne overta morens rolle på lange turer. En flyvertinne kunne ikke være høyere enn 168 centimeter og burde ikke veie over 58 kilo. Hun måtte være pen, med naturlig sjarme og et vinnende og vennlig vesen.
 Kitty ramset opp alt de måtte foreta seg i løpet av en 14 timer lang arbeidsdag.
 «Vi samler inn og deler ut frakker og kåper åtte ganger. Dertil gir vi sukkertøy og tyggegummi til trengende. Vi skjenker kaffe og konjakk til 32 passasjerer i flere omganger, serverer middagsmat og forfriskninger, samler sammen brukte tallerkener, kopper og glass, og selger et par kasser Whisky og en mengde sigaretter og sjokolade.»
 «Du verden!» sa Louise imponert. «Det var ikke lite.»
 «Og det er mer,» fortsatte Kitty. «Vi må også holde regnskap på penger, og likeledes på passasjerer slik at de ikke kommer på avveie ved mellomlandinger. Noen er engstelige og må trøstes, og atter andre forsyner seg så hyppig av drinkene at de glemmer hvor de skal.»
 De tre unge damene klaget over slitne ben, og lo av alle de forunderlige passasjerene de serverte oppe i luften. Forretningsmenn ble også utsatt for spottende bemerkninger.
 «Noen tror vi ønsker å servere dem mer enn mat,» sa Anne-Birte.
 Ingjerd himlet med øynene.
 «Huff, ja! Jeg fikk en invitasjon til en helkveld av en dansk herre med giftering og snurrebart.»
 «Menn med snurrebart bør man holde seg unna,» bemerket Kitty.
 «Absolutt!»

Til toppen