Hun kom inn i et trivelig værelse som minnet henne litt om stua hjemme på Gillestad, bare at
den var mindre. Ilden brant lystig borte i grua i det ene hjørnet, og det luktet godt av frisk einer som lå strødd på golvet. På langbordet ved det ene vinduet sto det en trebolle og en grøtsleiv. Ved den ene veggen sto en himmelseng med forhenget trukket nesten helt for, og ved siden av sto en diger kiste. 
    Da med ett oppdaget Marine at litt av en fot stakk ut mellom forhengene på himmelsengen. Enten sov han, eller så måtte det være noe galt fatt, tenkte hun skremt.  Nølende gikk hun bort til sengen.
    – Hallo? ropte hun høyt.
    Foten rørte litt på seg.
    – Hallo? ropte hun enda litt høyere.
    Nå ble foten trukket inn, og det lød et misfornøyd grynt der innefra.
    – Marius? ropte Marine.
    Nå begynte det å røre seg for alvor der inne, og ikke lenge etter stakk et skjeggete ansikt frem. Mannen var så ulik Ingebrigt som mulig var. For det første var han mye eldre, og da forhenget ble trukket fra, så hun at han var krumbøyd og liten av vekst, mens Ingebrigt var høy og rakrygget. Hår og skjegg var helt hvitt, og øynene var smale og vassblå. Han så snill ut, tenkte Marine lettet.
    Hun fant fort frem brevet og rakte ham det mens hun sa høyt: – Jeg skal hilse deg fra Ingebrigt! 
    – Ingebrigt? gjentok han og viste et tannløst smil.
    – Er'n her?
    – Nei, han er hjemme på Evje, men han har sendt meg hit. Han visste at du trengte tjenestejente. 
    Den gamle så forundret på henne. – Er du en slik en? spurte han og målte henne med mysende øyne.
    Marine nikket.
    – Du ser ikke slik ut.
    – Gjør jeg ikke? sa Marine forundret.
    – Du ser ut som datteren til en høvedsmann, sa han. – Ta av deg hodelinet!
    Marine gjorde som han sa, men ble med det samme litt usikker. Hva var det han ville? En slik interesse for hennes utseende hadde hun ikke ventet seg.
    – Jeg hadde rett, sa han fornøyd. – Slipp flettene ned og ikke skap deg med å binde dem opp på hodet!
    Marine stusset enda mer og slapp flettene ned.
    – Se det! Nå ser du ut som datteren til en høvedsmann! Vakker er hun og, la han mumlende til for seg selv og så på henne med åpenlys interesse. – Hvor kommer hun fra, og hvorfor vil hun gjemme seg bort på et gudsforlatt sted som dette?
    Spørsmålet kom helt uventet, og Marine ble enda mer forvirret. – Jeg . . . Jeg har tjent hos Torfinn Bygland i nesten et år og ville gjerne komme til et nytt sted, stammet hun skremt.
    Han så på henne med sine mysende øyne mens han ble sittende på sengekanten. – Og det har sin grunn, selv om hun tydeligvis ikke har lyst til å fortelle meg det. Ut med språket! la han bestemt til.
    – Jeg kan ikke ha en tjenestejente jeg ikke vet noe om!
    Motet sank i Marine. Gamlingen var verken sløv eller dum. Han var tvert imot både skarp og klar, og ville nok ikke gi seg før han fikk halt sannheten ut av henne. Men hvordan ville han reagere? Ville han sende henne på dør?
    Men Ingebrigt haddde sagt at hun kunne stole på Marius, og at det kanskje var best at hun fortalte ham sannheten først som sist.
    Uten å vente på svar, karet han seg ut av sengen og tuslet i sokkelesten bort til vinduet. Han hadde ligget i sengen med klærne på: noen skitne knebukser, hoser av grov ull og en flekkete vadmelsskjorte. Nå holdt han brevet opp mot lyset og stavet seg frem. Da han var ferdig, snudde han seg og sa: – Du tror vel ikke Ingebrigt ville sende meg en tjenestejente
som var tyv, hore eller kjeltring? Jeg kjenner Ingebrigt, jeg, ser du. Han er en gild kar. Når han har sendt deg, skal du få bli, men du får fortelle meg hvem du er likevel!
    Marine bestemte seg for å fortelle ham alt.

Til toppen