På Verket blir det stor oppstandelse når de en kveld hører spedbarnsgråt og finner et nyfødt pikebarn i prinsens seng. Alle tror det er Svenske-Sinas lausunge, men Ambrosia har en nagende mistanke om noe annet.

«Hvorfor kaller du henne prinsesse?» spurte Ambrosia og ble kald innvendig. For Hugo måtte aldri få vite at Justina kunne være Nathalies barn, med selveste Christian Frederik. «Alle slike små frøkner er prinsesser vet du vel?» svarte han bare, og Ambrosia pustet lettet ut og skyndte seg å bringe tankene hans over på noe annet.

UTDRAG FRA BOKEN:

Snart sto hun midt i en klynge av både arbeidsfolk og de av utsendingene som allerede var kommet.
Med store øyne og latter og fakter snakket de om spøkelset som lot til å være særlig aktivt nå for tiden. For flere, både av de tilreisende og husets mer faste beboere, hadde fått flere glimt av den hvitkledde bruden.
Mange var blitt alvorlig skremt, og et par av de yngste blant gjestene hadde til og med truet med å reise hjem dersom Elieson ikke sørget for at det ble ro og orden i huset.
Prinsen hadde nettopp ropt inn flere av tjenestejentene, og Johan og Hans hadde han også eksaminert, fordi to små sølvkrus var forsvunnet fra prinsekammeret i løpet av kvelden og natten.
Men ingen hadde sett noe sølvkrus.
«Dessuten har han minst fire igjen, hvis jeg skjønte hans eksellense rett,» gliste Bernt, som virket uvanlig blek.
«Trur du på jomfrufødsel, Ambrosia?» spurte han. Og Ambrosia svarte at hun i det minste trodde på den som hørte hjemme i juleevangeliet. Men noe i blikket hans fikk henne til å rødme, og et sekund fryktet hun at han kjente til grevens frieri. Men det var naturligvis bare innbilning. 
«Trur du på ungkarsfødsler, da?» gliste Bernt videre, og nå la hun merke til at alle de som sto omkring, fulgte intenst med.  Og slik de lo mens de stirret forventningsfullt på henne, kunne hun ikke annet enn riste på hodet. "Ikke engang hvis det er en prins som nedkommer med barnet?»
«Nei, ikke engang da,» medga hun, men så hugg det til i brystet hennes, idet Nathalies stormagede skikkelse kom for henne. For søsteren hennes hadde båret nettopp et slikt lite, forsvarsløst og uønsket prinsebarn under hjertet sitt da hun ble borte. Hun hadde nok aldri nedkommet med noe barn, tenkte hun trist.
Og hun behøvde heller ikke å spørre mer. For nå brøt det løs en slik mengde med stemmer og brokker av en underlig historie, at hun ble stående og gape.
Og bedre gikk det ikke da hun steg inn i det store, ennå ganske dunkle, kjøkkenet.
For den første lyden hun hørte, kunne ikke være noe annet enn et hylende spedbarn.
Det knøt seg i mellomgulvet på henne, og grevens forventningsfulle øyne vokste fram i minnet hennes. Om ikke lenge skulle han eie henne og sette barn på henne. Det hadde hun selv sagt ja til.
Fordi hun ikke lenger så noen annen vei ut av alle vanskelighetene.
Hun hengte av seg jakken og knyttet på seg arbeidsforkleet. Og mens hun stirret spent mot døra inn til folkestua, fikk hun også bundet fast den hvite linkappen over håret. 
Så fortet hun seg ut i gangen og bort til den lukkede døra, der hun forsto at alle de andre oppholdt seg. Sammen med denne som skrek så iltert.
For i kjøkkenet fantes det ikke en levende sjel.
De sto bøyd over en av neverkurvene som Amalie og hun pleide å hente inn klesvasken i, når den var tørr. Selv husholdersken var der, mellom alle tausene. Og Frøkenens ansikt blusset mens hun stirret hjelpeløs ned i kurven.
De snudde på hodet da hun kom inn i rommet, og Amalie, som sto nærmest, trakk seg litt nærmere sidemannen sin og vinket henne inntil bordet.
«Denna der lå i prinsens seng da han skulle legge seg, langt utpå morrasia i dag,» forklarte hun med et blikk mot den illrøde, nesten nakne skapningen i kurven. «Je har sett mange forstyrre’ mannfolk, men slik som han geberdet seg da han kom rutsjende ned tjenertrappa med ungen i arma, har je aldri sett maken til. Han prate som en foss og skjente og smilte på en gong.»
«Hvem var det som hadde lagt ungen der?» spurte Ambrosia. Det visste ingen. Den lå bare der, og hvor lenge stakkaren hadde gjort det, kunne heller ingen si noe om. Og ynklingen hadde naturligvis gjort seg ut.
«Dermed måtte je tel å gjøra helskift på prinsebosoa midt på svarte natta, mens han sjøl flaug omkring meg, aldeles forvirret, fordi det også hadde vært tjuver inne i det aller helligste.»
«To ta drammeglassa hass i sølv, med monogram og greier, er søkkande borte, og ungen skreik og …»
«Dette er intet mindre enn en skandale,» hugg Frøkenen inn og brøt talestrømmen hennes. «En slik uhørt skam som dette har nå vel ingen hørt om en gang.»