Ondskapens ansikt (Heftet)

Serie: Soloppgang 9

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 9
ISBN/EAN: 9788202431600
Kategori: Romanserier
Omtale Ondskapens ansikt
Nikolas er mye bortreist, og Andrine er overlatt til seg selv. Hun drar til Lierviken, og vet at hun leker med ilden. For der er Isak. Forbudte følelser brenner mellom de to, og Andrine blir mer og mer skeptisk til Nikolas og forretningene hans. Og vil han klare å holde løftet om å ikke røre henne? 
 
Aleksander har overlevd Gabriels skudd, og Maja blir endelig fri fra trolovelsen. Men plutselig begynner hun å tvile på fremtiden med Aleksander. En natt har hun en drøm, som hjelper henne å bestemme seg. 
 
 «Du lovte meg å la meg være i fred,» sa hun og forsøkte å ta seg sammen da han igjen tømte glasset og forsynte seg med mer. Nikolas ønsket å bli beruset! Han drakk seg til mot, antok hun. Mannet seg opp til natten. 

UTDRAG FRA BOKEN:
«Er De allerede tilbake? Jeg trodde De skulle bli i Christiania i flere uker,» sa bestemoren og lot ham kysse den rynkete hånden hennes. 
Nikolas satte seg da Jensine sto i døren. «Skal jeg servere noe leskende, eller kaffe?» spurte hun og passet på å neie.
«Ja, kom inn med mer kaffe og et stort stykke av kringlen som ble bakt i går. Ja, og kanskje herren ønsker et glass konjakk?» Bestemoren henvendte seg til Nikolas, som nikket.
«Ja, takk, et glass konjakk sier jeg aldri nei til.»
Da de igjen ble alene, lente bestemoren seg frem. «Nå må De fortelle om oppholdet i Christiania,» sa hun.
«Det er ikke mye å fortelle, men jeg skal kanskje åpne et atelier der også. Jeg håper det kan bli en realitet om en måneds tid.»
«Jaså, men det er da fantastisk. Et atelier i hovedstaden også. De må virkelig gjøre det godt. Ja, jeg så navnet Deres i avisen forleden dag. Det sto så mye pent om kunstneren som bergtok byens unge kvinner.» 
Andrine ble forundret over hvordan bestemorens stemme forandret seg. Nå talte hun med skepsis, og undertonen da hun nevnte disse kvinnene var alt annet enn vennlig. 
 «Det er nok ikke helt slik. De vet disse avisene skriver mye rart. Det er ikke alltid sannheten som kommer frem,» sa han med tilkjempet ro mens rødmen steg i kinnene hans.
«Nå ja, jeg tror det jeg vil om det. Det følger vel med yrket Deres at unge piker og kvinner beundrer Dem.» Igjen var bestemorens stemme spiss, og Andrine lurte på hvor hun ville med dette. Var hun ikke så begeistret for Nikolas likevel?
«Ja, det gjør kanskje det,» sa Nikolas mumlende.
Det ble stille da Jensine kom inn med brettet. Nikolas grep konjakkglasset og tok en slurk.
Bestemorens blikk var ikke nådig da hun igjen kikket på ham. «Hvem er Deres kontakt i Christiania? Kjenner De noen der som jeg ikke vet om?»
Andrine ble overrasket over spørsmålet. Bestemoren hadde hjulpet Nikolas med å åpne et atelier på Kongsvinger, da han ikke eide mye. Nå var han i sving med noe nytt i hovedstaden. Hun synes kanskje det var rart. Var det derfor hun stilte så nærgående spørsmål?
«Jeg har mine forbindelser, jeg og,» svarte han bare, og nå lød han irritert. 
«Jaha. Jeg tenker mest på min datterdatter. Blir det slik at hun skal reise mye sammen med Dem?»
«Nei, det tror jeg ikke,» sa Nikolas.
«Og nå? Hvor lenge blir De hjemme?»
            Bestemoren spurte og spurte, og Andrine så at Nikolas’ tålmodighet var slutt. Han fiklet med jakkekragen, mens øynene flakket. 
«Jeg må reise en del, skal jeg klare å selge malerier, men jeg kommer selvfølgelig til å arbeide mest hjemme på Kongsvinger. Jeg kommer nok ikke til å være borte så ofte som De tror,» sa han. «Men nå må jeg dra tilbake. Jeg må begynne på neste prosjekt.» Han så på Andrine. «Du får gå og pakke tingene dine.»
Hun likte ikke at han kommanderte henne, men hun lystret og gikk ut. Men i stedet for å gå opp på kammerset for å pakke, sprang hun ut på tunet for å finne Isak. Hun måtte si farvel til ham.
Hun fant ham i stallen i ferd med å strigle hestene. Han dro børsten over pelsen på hoppa, og hun så med en gang at han var mørk til sinns.
«Isak,» sa hun lavt og stilte seg foran båsen.
Han gløttet på henne mens han fortsatte å strigle hesten. «Ja, hva vil du?»
«Ikke vær sint på meg. Jeg ville ikke holde det ut! Jeg kan ikke noe for at han var ubehagelig mot deg. Det er ikke min feil,» la hun til og kjente fortvilelsen vokse. Var det slik de skulle skilles? 
Han sukket, dro børsten bort mot halsen til hesten og løftet litt på manen. «Jeg vet det, men jeg likte ikke det jeg opplevde. Hvem tror han at han er? Jeg forstår ikke at han våger å være så hovmodig! Han stjal deg rett foran nesen på meg!» 
Hun tvinnet fingrene nervøst i hverandre. Ønsket ikke å se ham slik.
«Bare tanken på at du er sammen med ham, at han er din ektemann, er så fortærende vond. Jeg får lyst til å løpe inn i stuen, kaste meg over ham og … og drepe ham!» Ordene var så harde og bitre at hun gispet av forskrekkelse.
«Det kan du ikke si! Du mener det ikke. Nikolas … det var bestemor som gjorde alt for å få oss gift. Hun … Ja, du vet – barnet.»
«Ja, det vet jeg.» Han snudde seg brått rundt. «Vi har mistet alt. Alt!» la han til med anstrengt stemme.
«Isak, jeg ber deg. Ikke oppfør deg slik nå. Jeg skal reise. Kan vi ikke si farvel i en hyggelig tone? Vær så snill. Jeg holder det ikke ut, hvis du skal være sint.» 
Han la børsten på båskanten og klappet hesten på baken før han kom bort til henne. «Jeg er lei for at jeg ble så sint, men det er bittert å vite at jeg kom hjem for sent. At du bor i samme hus som ham. Jeg likte ham ikke, og det er noe som uroer meg. Hvem er han egentlig? Og hvordan kan han tjene så godt at han kan kle seg og leve som en rikmann? Den staselige vognen med egen kusk og …» Han ristet på hodet.
«La oss ikke tale mer om ham. Kyss meg, Isak.» 
Han tok begge armene hennes, dro henne inntil seg og kysset henne lidenskapelig. Hun svarte ham, tungene møttes og en ild begynte å brenne i henne. Så stor og så mektig. Slipp meg aldri, tenkte hun. Aldri!
Så slapp han henne likevel, og øynene deres møttes i gjensidig kjærlighet. 
Han stønnet. «Dette går til helvete! Jeg orker ikke mer,» sa han og ristet på hodet. Fremdeles holdt han om henne, og hun knuget ham inntil seg.
«Jeg føler det slik, jeg også, Isak. Men vi kan ikke gjøre noe med det. Vi må leve hver for oss og gjemme kjærligheten i hjertene våre.»
«Nei, det er ikke noe liv! Jeg må ha deg, forstår du ikke det? Jeg kan ikke leve uten deg. Jeg har visst det siden første gang jeg så deg. Fra det øyeblikket var det bare deg. Du forandret meg. Tenk over hva jeg var før! Jeg forsto allerede da at det måtte bli oss. Det ble som en besettelse. Jeg hadde aldri følt noe slikt før. Aldri. Og vi var så nær ved å få hverandre, men så gikk det galt på grunn av en skruppelløs mann ... Jeg har tenkt og tenkt og funnet ut at det må ha vært Albert som sto bak alt sammen. Den slu djevelen.» Øynene hans var svarte som kull.
«Men hvorfor ønsket han å ødelegge livene våre?»
«Han tålte vel ikke at du ikke ville ha ham! Albert er ikke vant til at kvinner sier nei til ham, og i hvert fall ikke en taus.»
«Men … han sa jo at … du hjalp meg, Isak, slik at jeg slapp å gå til kammerset hans.»
«Det stemmer. Likevel var det et hardt slag for stoltheten hans. Jeg er sikker på at det var da han bestemte seg for at han skulle ødelegge for oss. Han visste at jeg var kjær i deg. Mannen er jo ikke dum. Han tenkte vel som så at «kan ikke jeg få henne, skal i hvert fall ikke Isak ha henne.» Det er slik han er.»
Han slapp armene hennes og ble stående og se tankefullt ut i luften et øyeblikk. «Det var noe kjent med ektemannen din. Jeg kan ha sett ham på Kongsvinger, men jeg er ganske sikker på at jeg har sett ham i Christiania også. Jeg klarer bare ikke å komme på hvor?» Han klødde seg i hodet. «Alt er blankt, men en dag kommer jeg kanskje på det.»
«Er det så rart om du har sett ham der, da, Isak? Han er jo kunstner og reiser rundt.»
«Ja, det er sant. Glem det. Du må forsøke å komme fra når han reiser bort igjen. Jeg holder ikke ut å vente for lenge før jeg ser deg igjen,» sa han.
«Jeg skal gjøre så godt jeg kan.»
«Ta vare på deg selv, Andrine min.» Han kysset henne fort og så på henne med fortvilelse i øynene før han gikk fra henne og forsvant. 
Andrine vendte om med tungt hjerte.

Til toppen

Andre utgaver

Ondskapens ansikt
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Anmeldelser Ondskapens ansikt
"Historien er så levende beskrevet at jeg ”ser” for meg stedene der handlingen utspiller seg." 
Linda Arslan, bokelsker
 
«Serien anbefales på det varmeste.» 
Kristina Brinch, bokelsker
 
«Handlingen syder av hemmeligheter.» 
Monica Nyhus, bokelsker

Til toppen

Bøker i serien