Elvira kommer hjem til leiligheten og ser at noen har hengt en lapp på døren deres. Det står «tater» med store bokstaver. Hvem kan ha gjort noe sånt? Hun får snart merke at dette bare er starten på tisking og hvisking blant naboene, og den første av en lang rekke ubehagelige hendelser. Elvira prøver å heve seg over det, men samtidig er hun livredd for at noe skal skje med Bitteliten …

Da hun kom hastende hjem fra melkebutikken, fikk hun se noen gutter i tretten–fjortenårsalderen stå rett utenfor inngangsdøren. Hun løftet Bitteliten opp av sluffen og leide henne bort til inngangen, mens hun bar kurven med matvarene i den andre hånden.

            «Hallo, gutter, kan vi få komme forbi?» spurte hun så vennlig hun kunne.
            Ingen av dem rikket seg.
            Hun forsøkte å trenge seg frem, men da trykket de seg bare tettere inntil hverandre.

UTDRAG FRA BOKEN:

Det tok fire uker før Elise fikk anledning til å dra til Botsfengselet. Til å begynne nektet fengselsledelsen blankt å la en kvinne få adgang. Først da Hugo engasjerte seg og skulle få besøke fangen fordi han var prest, fikk hun lov til å være med ham. Det var høyst spesielt at hun fikk tillatelsen. Hun forsto ikke hvordan Hugo hadde greid det.
 De skulle få treffe fangen i et egnet rom som viste seg å være et nakent værelse nesten ute møbler. Veggene var glatte og uten bilder, vinduene var smale og satt høyt oppe på veggen. En medtatt benk sto på den ene siden, og en kurvstol var plassert i det ene hjørnet. Kanskje de ikke torde å ha mer solide møbler fordi en farlig fange kunne bruke dem som våpen, tenkte hun.
 De hadde fått vite på forhånd at fangen hadde sittet i henholdsvis isolat og enecelle siden han ble fengslet for flere måneder siden, og at han ikke hadde hatt kontakt med andre fanger.
 Elise holdt pusten et øyeblikk da han skulle føres inn. Hun kjente motviljen vokse og kunne ikke forstå hvordan Hugo skulle klare å si et eneste vennlig ord til et menneske som hadde begått en slik forbrytelse. 
 To fangevoktere kom inn med en ung mann mellom seg som var iført fangedrakt og hadde håndjern. Hun hadde ventet en svær, kraftig kar med skulende øyne og stramme kjever, men fikk se en mager og spinkel ung mann med fryktsomt blikk og et lidende uttrykk.
 «Vi er her for å hjelpe deg, ikke fordømme,» begynte Hugo på sin stillferdige, rolige måte. «Jeg vet at du nekter for å ha begått den grufulle gjerningen. Enten taler du sant, eller du våger ikke å innrømme for deg selv hva du har gjort.»
 Elise la merke til at den ene fangevokteren skar en grimase og himlet med øynene, antakelig var han overbevist om at mannen var skyldig og syntes det var dumt sagt av Hugo.
 «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv,» siterte Hugo. «Det gjelder også deg. Jeg er her for å formidle Guds ord og hjelpe deg til å forstå at når du angrer og ber om tilgivelse, vil du bli tilgitt.»
 Fangen sa ikke et ord, men Elise så at Hugos ord hadde gjort inntrykk på ham.
 Hugo fortsatte å sitere Bibelen og hadde plukket ut forskjellige visdomsord som kanskje kunne hjelpe en forkommen sjel. Mens han snakket, kunne hun se at fangen anstrengte seg for å følge godt med, men ansiktet hans var grimet av tretthet, antakelig fikk han ikke nok søvn.
 Den unge mannen hadde vakre, blå øyne. Det var noe troskyldig over blikket hans, noe mildt og velmenende, la hun merke til nå som noe av det fryktsomme var blitt borte. Antakelig hadde han vært redd enda flere ubehageligheter.
 Den mannen har aldri greid å ta et barn av dage, sa hun brått til seg selv. Mens Hugo fortsatte å snakke, ble hun stående og høre bare halvt etter. Hvorfor ville Benedict Guldberg absolutt at hun skulle skrive bok om Robert? Var det noe i denne saken som hadde uroet ham, eller var det kun av opprør over forbrytelsen fordi den lille gutten var barnebarn av hans tidligere dadda? Hun ble stående og mønstre ansiktet til fangen mens Hugo preket. Ikke en eneste gang slo mannen blikket ned eller ble opptatt av noe annet. Det så ut som om han sugde til seg hvert ord.
    Den ene fangevokteren så på armbåndsuret sitt og gjorde tegn til Hugo at tiden var omme. Han dultet fangen hardt i siden og vendte om. Idet de skulle gå ut, snudde fangen på hodet og sendte Hugo et desperat blikk. «Hils mora mi og si atte jeg ikke gjorde det.»
 Hugo nikket. «Det skal jeg gjøre, Robert.»