Alle drømmer går ikke i oppfyllelse, og er det så galt å nøye seg med mindre? Dette spørsmålet må både Martha og Sonja ta stilling til. Annars bitterhet sliter på Johanna, men kjærligheten gir henne styrke.
På Abeltorp står liv i fare.

- Hva er den lyden? Det hveste og knurret over henne, som om et digert rovdyr lå og voktet på dem, klar til sprang. - Det er brannen! Den er rett over hodet på oss nå!
- Ta det rolig, Ingeborg. Mikkos stemme var fast. - Nå må vi tenke praktisk.
Det var som om tiden sto stille, og hun var lukket inne i den. Hun bet seg i leppen. Så knaket det illevarslende i taket, og hun skrek.

UTDRAG FRA BOKEN:
– Je føle meg itte bra, Anne. Sonja kom inn i værelset hvor Anne satt og skrev. – Je har vondt i magan. Og nå byne mjølka å ta slutt òg. A’ Beate mate gutta dine, je har knapt nok mjølk åt’n Jon Nicolai.
            – Hva er det du sier? Anne la fra seg pennen og stirret på det bleke ansiktet til Sonja. – Har du fått vondt?
            – Je er kvalm òg. Akkurat som a’ Valborg.
            – Da må det virkelig være noe smittsomt. Anne svelget tørt og forsøkte å døyve den gryende panikken.
            Sonja sperret opp øynene. – Men je har da knapt vøri hælve ner a’ Valborg!
            – Jeg vet det. Jeg kan ikke begripe hva dette er. Anne reiste seg og begynte å vandre rundt i værelset. – Det kan da ikke være maten? mumlet hun. – Da ville flere av oss ha blitt syke. Du og Valborg har jo spist det samme som oss. Hun stanset og forsøkte å tenke. Kvalme. Oppkast. Magesmerter. Hva annet kunne det være enn en farang?
            – Syns du je ska’ hølle meg unna dom små?
            – Det er kanskje best. Selv om det sikkert er for sent, om det skulle være smittsomt. Anne ante ikke hva hun skulle foreta seg. Hun oppdaget til sin forskrekkelse at den andre sto der og svaiet, og tok et raskt skritt frem. – Vil du ikke legge deg nedpå? Du ser aldeles segneferdig ut.
            Den gylne huden til Sonja hadde antatt et grålig skjær. – Je har en rar smak i munn’. Som om je sku’ ha tygd på ei skje.
            – Jeg må snakke med Harald. Anne satte kurs for døren. – Han er nødt til å hjelpe oss. Jeg kan ikke sitte stille og se på at den ene etter den andre blir syk.
            – Vent, er du snill. Sonja grep henne i armen. Munnen fortrakk seg. – Det er nå’å ænna òg. Folk tala stygt om meg, Anne.
            – Stygt? Hva mener du?
            – Je har itte ville seia nå’å, du har hatt nok som du har, men je orke itte gå rundt og bæra på det åleine mer! Dom seie at je er lausaktig! Sonja skjulte ansiktet i hendene.
            – Så ondskapsfullt. Anne knep munnen sammen. – Hvem er ”dom”, om jeg tør spørre?
            – Mange. Je hørte det i kjerka ætter begravelsen hennes Sunniva. Dom tiske og kviske og såg på meg. Je hørte navnet hass Sverre bli nævnt òg.
            Anne sukket. – Du vet hvordan folk er. De elsker sladder. Og faktum er at du reiste av gårde med Sverre og kom barntung hjem. Det lar seg ikke skjule. De fleste har forstått at han har sviktet deg, selv om de ikke kjenner enkelthetene i historien. Men urettferdig er det, til gagns. Det er Sverre som skulle ha fått svi, ikke du! Hun grep Sonjas hender og tok dem bort fra det bleke ansiktet. – Kjære deg, jeg har ingen annen råd for slikt enn at du får rette ryggen og se folk i øynene. Du er verken den første eller den siste som opplever dette. Ser du deg godt om, oppdager du et hopetall mødre, søstre eller døtre som har vært igjennom akkurat det samme. Ingen har grunn til å sette seg på sin høye hest og se ned på andre. Og du skal i alle fall ikke bøye nakken for noen. Hører du det?
            – Ja. Sonja svelget gråten og blunket tårene ut av øyevippene. – Men je er så lei ta å bli beglodd! Dessutom er det mer. Hun så på Anne med rødkantede øyne. – Dom sa ordet taterjinte, je hørte det nok. Je blir æller kvitt forti’a mi, Anne.
            – Fortiden kan vi heller ikke få gjort noe med, sa Anne bestemt. – Det er nåtiden og fremtiden som teller. Hvem du er i dag og i morgen. Ikke hvem du var i går.
            – Je vet dæ. Je vet det med hugu, men hjertet mitt svir. Hu trakk pusten skjelvende. – Lenge prøvde je å vara ei je itte var. Je prøvde tel og mæ å tala fint. Men itt’nå hjalp.
            – Jeg husker det. Anne skakket på hodet og betraktet venninnen. Hun hadde vondt av henne, men det var lite hun kunne gjøre for å hjelpe, følte hun, annet enn å trøste. – Nå synes jeg du skal gå inn på værelset ditt og hvile deg. Det kan hende magesmertene kommer av grubleriene, vet du. Noen ganger slår bekymringer seg på kroppen.
            – Je er så lei ta å vara a’ tater-Sonja. Sonja snakket med flat, oppgitt stemme.
            – De som bryr seg om deg, tenker ikke på deg på det viset, Sonja. Anne rynket pannen. – Forresten, faren din var tater, det er sant, og folk liker å rakke ned på farende folk, men han var Mikkos far også, og hvem er det som rakker ned på ham? Dere er av samme blod. Tror du folk er opptatt av at faren hans var tater?
            Hun kunne se at dette ga Sonja noe å tenke på. – Nei, men’n Mikko er berømt, dæ er itte je.
            – Der ser du hvor lite opphavet betyr, fremholdt Anne. – Det er hva du gjør og hvem du selv er, som betyr noe. Anne smilte til henne. – Mikko har også et barn utenfor ekteskap, det må du ikke glemme.
            – Nok et bevis på då’li’ blod! Men nå smilte Sonja også, selv om smilet ikke nådde øynene. – Je gjør som du sie’ og legg meg ne’på litt. A’ Beate passer’n Jon Nicolai.
            – Jeg ser til deg senere. Jeg skal snakke med Harald først.
            Da Sonja var gått, pakket hun sammen skrivesakene og la dem bort. Uroen hadde satt seg fast i henne. Hun hadde forsøkt å skjule det for Sonja, men frykten for at guttene skulle bli syke, lå som en vond tyngde i magen. Hva i all verden var det som feilte Valborg og Sonja?
 
Harald ristet på hodet og lente seg bakover med oppgitt mine. – Jeg kan heller ikke begripe det, Anne. Jeg har undersøkt kjøkkenet, spiskammeret, melkebua, bryggerhuset og til og med fjøset. Jeg har sett på hønsene, åpnet flere egg, luktet på osten, smakt på smøret.
            – Hvis det hadde vært noe galt med noe av dette, ville jo flere ha blitt syke, Harald.
            – Det er akkurat det! Han slo knyttneven i armlenet på stolen. – Jeg er nødt til å undersøke Sonja før jeg gjør noe mer.
            – Skal du årelate henne? Det hjalp Valborg.
            – En stund, ja, men hun ble syk igjen like etterpå. Han pekte på de tykke bøkene som lå i en uryddig haug på skrivebordet. – Jeg har lest til øyet ble stort og vått, Anne. Du nevnte at Valborg hadde sett gjenferd. Det symptomet blir ikke nevnt særlig ofte. Han lo hult. – Det er bare å vente på flere symptomer, antar jeg.
            – Jeg blir stadig mer redd for at det skal være noe smittsomt.
            – Jeg forstår det. Han betraktet henne alvorlig. – Men jeg har ikke sett noe som kan tyde på det. Ikke før nå, med Sonja.
            Anne sukket. Hun strøk seg over ansiktet, som for å kvitte seg med de vonde tankene, la armene i kryss over brystet og støttet seg mot dørkarmen. – Trives du på Bjørnstad, Harald?
            Han mønstret henne med de runde, brune øynene sine. Mer enn noensinne minnet han henne om en engel, med det uskyldsrene oppsynet og de lyse krøllene. – Hvorfor spør du om det?
            Hun smilte til ham. – Fordi jeg er så glad for å ha deg her. Du kunne bare våge å flytte tilbake til Tillund.
            Kroppen hans sank sammen av lettelse, og hun så at hun hadde gjettet riktig. – Takk for det, Anne. Han sukket. – Tillund er det nærmeste jeg kommer et hjem, antar jeg, men jeg liker meg bedre her. I alle fall så lenge Annar oppfører seg som han gjør. Jeg lurer på hvor lenge det skal gå før han tilgir henne?
            – Morbror Annar har grunn til å være bitter. Samtidig bør han være klok nok til å forstå hvorfor mor handlet som hun gjorde. Anne snudde seg for å gå. Hun orket ikke diskutere dette nå. – Skal jeg si til Sonja at du kommer for å se på henne?
            Harald nikket. – Gjør det. Og la henne for all del ikke amme til vi har funnet ut hva som feiler henne.
            – Beate tar seg av den saken. Hennes egen jentunge kommer visst i annen rekke om dagen, men hun har heldigvis begynt å spise grøt. Jeg priser meg lykkelig for at hun har melk nok til alle de tre guttene.
            Det skulle ha vært fire. Hun skjøv tanken bort.
            – Lille Beate er i sannhet en velsignelse. Hun er både klok og flink til å være så ung. Harald smilte, og Anne sukket innvendig. – Ja, sa hun bare. – Beate er en flink tjenestejente. Hun skammet seg litt over å ha lagt vekt på det siste ordet.