Veien tilbake fra røverhula var like nervepirrende som veien ut, men de kom seg i sikkerhet. Turen ned fra fjellsiden var også krevende, men Ruth fikk nye krefter da hun øynet automobilen på den andre siden av sundet. Endelig! Kroppen verket, og hun lengtet etter å komme seg i trygghet og hvile ut på sitt eget værelse. Men hun kunne ikke slappe av ennå. Hun skottet bort på Jerven. Han hadde ikke sagt et ord på veien. Det så ut som om han var tynget av grublerier, som om han planla noe. Gjaldt det pengene? Sikkert, fastslo hun og tok et bedre grep om remmen på vesken.
      Da de omsider kom frem til T-Forden, sank hun ned i setet. Det var fristende å lukke øynene, la kroppen slappe av, men hun tok ikke sjansen. Hun bar på en formue, hun måtte være på vakt til hun kom seg trygt i hus.
      Jerven sveivet i gang motoren, og snart var de på vei hjemover. Det hadde blitt så mørkt nå at han måtte tenne lyktene, og han presset automobilen opp i fart. Det ristet så at Ruth måtte holde seg fast i setet, men hun bet tennene sammen og så skogen suse forbi utenfor vinduet. Snart var hun hjemme, en hel formue rikere. Og den eneste andre som kjente til det var Jerven. Tanken var ikke beroligende, heller skremmende. Hun skottet bort på ham. Øynene lå mørke under de buskede brynene. Fra de forlot røverhula hadde hun hatt en følelse av at han pønsket på noe, nå forsterket den følelsen seg.
     – Satan! Jervens utbrudd kom så brått at Ruth skvatt.
     – Hva er det? Hun satte seg opp i setet.
     – En annen automobil, svarte Jerven og sakket av på farten. – Dukk ned, så ikke de ser deg.
     Hun gjorde som han sa, og skled ned på gulvet rett før en annen automobil kom rundt svingen og lyktene sendte et sveipende lysglimt over dem.
     Jerven bannet mellom sammenbitte tenner, før han forklarte kort: – Det var politiet.
     Ruth krøp opp i setet igjen og så ut gjennom bakvinduet. Den andre bilen hadde passert, men nå bremset den og snudde om. Det var ingen grunn til å lure på hvorfor, den var ute etter dem.
     – Den kommer etter oss! Hun snudde seg mot Jerven. – Hva skal vi gjøre?
     Forundret så hun at han lente seg forbi henne og åpnet døren på hennes side. Hun kjente den kalde vinden strømme inn, håret flagret rundt ansiktet og pisket henne på kinnet.
     – Kom deg ut! Han brølte mot henne, vill i blikket, og trakk en kniv frem fra lommen.
     Ruth så vantro på ham, så snudde hun seg og så ned på bakken som suste forbi utenfor. Han kunne da ikke mene at hun skulle hoppe ut mens automobilen var i fart? Da ville hun bli drept! Men da han hevet kniven truende, gikk det opp for henne at han mente alvor. Han hadde et vilt uttrykk i øynene og frykten klemte til rundt brystet. Han ville bruke kniven på henne om hun ikke gjorde som han ba om, hun måtte hoppe. Blikket ble dratt mot veien som suste forbi altfor fort, og hun grep krampaktig om setet. Hva i all verden skulle hun gjøre? 

Til toppen