På vei (Heftet)

Serie: Livets lenker 33

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 33
ISBN/EAN: 9788202477059
Kategori: Romanserier
Omtale På vei

I Quebec finner Thorine papirene som Hans Martin har skjult for henne. Sjokket er stort, og det eneste hun ønsker, er å komme seg vekk.
Hildegard og Dronningen har rømt fra Gaustad, og sammen legger de i vei til Gudbrandsdalen. På Doktorgården nærmer det seg jul, og Elen oppdager at hun er svanger. Hun blir svært glad, men da hun forteller nyheten til Sigmund, bryter han nærmest sammen.

Til toppen

Andre utgaver

På vei
Bokmål Ebok 2014
På vei
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Utdrag
Elen så spent på mannfolket som gned den ene knoken som om den var sår. En illevarslende følelse bredte seg i henne. Mannen på den andre siden av bordet så ikke vennligsinnet ut. Hva var det vertshuskvinnen hadde sagt? Jo, at hun skulle friste ham med frie tøyler. Hva trengte man det til om man kun skulle snakke? Var det kanskje det som var sakens kjerne? At Bernt ikke bare hadde spurt. Igjen gled blikket mot hendene hans før hun så på ham og gispet. For mannen gliste nå, og det var ikke vanskelig å forstå at han ikke var ved sine fulle fem.
            – Hva var det mannen sa tel deg, Bernt? Hvorfor fulgte han etter fru Elen?
            Bernt mumlet noe, og kvinnen oversatte. – Sa han at han gjorde som husbonden hans hadde sagt?
            Mannen nikket.
            – Husbonden? Elen så forundret på mannen, som flakket med blikket og trakk i vertshuskvinnens vest så hun bøyde seg mot ham så han igjen kunne hviske noe til henne.
            – Så det var det han sa? kom det fra matronen, – at husbonden på Hegge hadde sendt ham.
            – Hegge? utbrøt Elen overrasket.
            – Så da vet du hva det dreier seg om?
            – Nei, dette forstår jeg ikke noe av, sa Elen og så fra den ene til den andre. – Hvorfor skulle husbonden på Hegge sende noen etter meg?
            Bernt trakk på skuldrene, og vertshuskvinnen gjorde det samme. – Han er fremdeles på låven, er han ikke, Bernt? Kanskje du skulle bli med frua ut så hun får svar på resten av spørsmålene sine?
 
Elen holdt oljelampen høyt så lyset falt vidt, og det ble lettere å se hvor de gikk. For en forunderlig fremtoning Bernt var. Fremfor vertshuskvinnen oppførte han seg som en kjælen kattepus, men det var noe annet der også, noe som fikk Elen til å tvile på at mannen kun hadde gode hensikter, og derfor banket hjertet ekstra fort der hun gikk etter ham med lampen. En stemme langt bak hvisket at hun burde snu og komme seg tilbake til huset, men samtidig forundret saken henne. Bernt kunne umulig ha funnet på det selv, for ingen her visste at de hadde vært på Hegge.
            Det kven fra de rustne hengslene i låvedøren, og en sint stemme akket seg over at roen ble brutt. Det var altså noen som ikke hadde fått værelset innendørs og måtte ta til takke med en trekkfull låve.
            Bernt pekte, og de gikk innover, forbi to vogner og en høykjerre. Bernt stanset og sparket til noe som ynket seg. Elen gispet da den fremmede karret seg frem fra en høydunge. Det var ikke tvil om at han hadde fått juling. Nesen var hoven og øyet sammenklistret, og slik som han skottet engstelig på Bernt, var det lett å skjønne hvem som hadde forårsaket skrammene.
            – Men kjære vene, hvisket Elen forferdet. Så tok hun seg sammen, mest fordi Bernt løftet nevene som om han gjorde seg klar til en ny slåsskamp. – Nei, ropte hun og forsøkte å roe ham både med blikk og fakter. – Vi skal snakke, ikke slåss.
            Hun vendte seg mot den fremmede og ble igjen forferdet. En blodstripe rant fra øret hans. – Jeg ville bare vite hvorfor De fulgte etter meg, sa hun. – Jeg ba ham aldri om … Hun slo oppgitt ut med hendene. – Jeg beklager.
            Det lynte i den fremmedes øyne, og Elen tok et skritt bakover. Straks var Bernt der, og hun hylte at han ikke måtte slå, med det resultat at flere stemmer i mørket svor over spetakkelet.
            – Stans, sa hun sint til slåsskjempen. Hun hadde ikke bedt om dette. Hun ville bare ha de svarene hun trengte og deretter komme seg ut. – Hvorfor ba herr Hegge Dem om å følge etter meg? spurte hun lavt.
            – Fordi han ikke trodde på Dem, mumlet mannen.
            – Hva var det han ikke trodde på?
            – At De bodde på Fron. Han sa at De skylder ham penger og at jeg ikke måtte slippe Dem av syne, men finne ut av hvor De bodde.
            Hun måpte. – Og derfor fulgte De etter meg til Christiania?
            Han trakk på skuldrene som om det ikke vedkom ham, eller kanskje fordi han ikke ville svare.
            – Men hvordan fant De meg da jeg skulle tilbake? For jeg ristet Dem jo av meg?
            Han så på henne med et blikk som fikk henne til å føle seg dum.
            – Eller gjorde jeg ikke det? hvisket hun.
            – Det er enklere i byen.
            Hun kjente seg med ett uvel. – Har De fulgt etter meg hele tiden? sa hun, og da han ikke svarte, kunne hun ikke dy seg for å gløtte på Bernt, som øyeblikkelig løftet neven.
            – Ja, ropte den fremmede.            – Hold nå for svarte kjeft, ropte en ilter mannsstemme i mørket.

Til toppen

Bøker i serien