Elise var kommet nesten frem til Majorstuen da hun støtte rett på Nils Christian. Hun hadde ikke sett ham på flere år og ville helst haste usett forbi, da han stanset brått og lettet på hatten. «Fru Thoresen? For en overraskelse!»
            «God dag, Nils Christian.» Hun var for skams skyld nødt til å stoppe. Han hadde en gang vært hennes svigersønn, og selv om han hadde oppført seg som en pøbel mot Elvira, var hun da et dannet menneske. «Hvordan står det til med deg?»
            Han snøftet. «Hva tror du? Etter hva din datter gjorde mot meg?»
            «Hva Elvira gjorde mot deg?» gjentok hun himmelfallen. Hadde det vært en annen dag, ville hun kanskje ha fortet seg videre uten å svare ham, men hun hadde møtt nok uforskammethet denne formiddagen og kjente et overveldende behov for å forsvare seg selv og familien.
            Han smilte på sitt ondskapsfulle vis. «Ja, visste du det ikke? At jeg var nær ved å miste min hustru på grunn av din datters løsmunnethet?»
            «Du setter tingene på hodet, Nils Christian. Har du ennå ikke forstått at man ikke kan ha to koner på en gang? Det kalles bigami og er straffbart!»
            «Nei, sier du det,» svarte han og lo. «Jeg har forresten kikket etter Elvira i det siste, men en nabofrue sa at hun var bortreist. Stemmer det?»
            Elise merket en underlig fornemmelse i hodet. Nå besvimer jeg, sa hun til seg selv. Dette blir mer enn jeg greier. 
            «Det har du ingenting med,» klarte hun endelig å få frem. «Elvira er lykkelig gift, hun har en nydelig datter som er sin far opp av dage, og du tilhører en fortid hun helst vil glemme.»
            Han ble rød og stirret på henne med ondt blikk. 
            Elise tenkte at det siste burde hun ikke ha sagt, hun visste jo at mannen var farlig. Hun vendte ansiktet vekk og begynte å gå.
            «De ordene skal du få angre, fru Thoresen,» hørte hun ham rope etter henne. 

Til toppen