| Forfatter: | Elin Brend Johansen |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Alvestad |
| Serienummer: | 24 |
| ISBN/EAN: | 9788202430504 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Rettergangen
– Jeg glemmer aldri, freste Borge og så hatefullt først på Ingrid, deretter på Sigrid. – Ingen kvinne har overlistet meg, og dere skal ikke bli de første. Husk det. Dere kan le nå, men snart … snart vil dere få merke hvem dere har med å gjøre.
Han rettet seg opp og gikk raskt mot den ventende vognen. Det var lite som minnet om at dette var en mann som var anklaget for delaktighet i mord.
UTDRAG FRA BOKEN:
Ingrid hadde foldet hendene så hardt at de nærmest hvitnet, og et vell av følelser kjempet om plassen inni henne. Hun kjente seg både trist og sint, lettet og engstelig, det siste fordi hun var redd for at Konrad Borge skulle klare å slippe unna denne gangen også. Historien hadde vist at han hadde en egen evne til å sno seg unna det meste.
Hun trakk blikket til seg og snudde ansiktet mot Sigrid. Venninnen hadde et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Hva som for gjennom hodet hennes, var det kun hun selv som visste, skjønt Ingrid kunne bruke fantasien og gjette seg til noe av det. Sigrid håpet nok, som henne, at rettferdigheten ville finne sted denne gangen. Med Borge borte fra sognet, ville Sigrids liv bli bedre. Hun ville være fri igjen, og ville ikke trenge å engste seg for at Borge kunne komme til å ta fra henne Lavrans.
Det var i det hele tatt modig gjort av henne å møte opp, tenkte Ingrid. Hun måtte ha forstått at alles blikk også ville ble rettet mot henne, for å se hvordan hun reagerte. Det var allerede kjent over hele bygda at Sigrid hadde reist fra Borge, og mange var nok overrasket over å se henne. Hva de tenkte om det hun hadde vært igjennom, var ikke godt å si.
Underfogdens stemme lød myndig og bestemt gjennom rommet. Den hadde en dyp basstone i seg, som ikke sto i stil til Røssholts spinkle kroppsbygning. Ingrid kjente ikke til dommeren fra tidligere, og bestemte seg for at hun ville høre om August visste noe om ham. Han gjorde nok det, den tidligere troloveden hennes. August hadde god kjennskap til de fleste som arbeidet innenfor juss i Christiania, og dem han ikke kjente personlig, kunne han lett få viten om gjennom sine mange bekjentskaper. Hun måtte bare håpe at denne Røssholt ikke var et nært bekjentskap av Konrad Borge, og at han ville skjøtte dommeroppgaven på upartisk vis.
Charlotte så bort på henne, og blikkene deres møttes. I Charlottes øyne så Ingrid det samme som hun følte: forventning og spenning, samt usikkerhet over hva som ville bli utfallet av rettergangen.
Det ble helt stille da Røssholt begynte å snakke. Det var som om folk holdt pusten for å få med seg hvert ord i enetalen ved dommerbordet. Mange tenkte nok også på at de var med på en hendelse det ville bli snakket om i mange år fremover, uansett hvilket utfall rettergangen fikk. Det var ikke daglig kost at en sorenskriver sto tiltalt for drap, og var Borge riktig uheldig, kunne han komme til å miste livet. Dødsstraff lå fortsatt som en mørk skygge over den som sto tiltalt for å ha frarøvet et annet menneske livet. Senest sist vinter hadde Kristoffer Nilsen Grindalen, på folkemunne kalt Svartbækken, mistet hodet som straff for å ha begått rovmord. Det var mange som snakket om denne hendelsen, flere av tilskuerne hadde etter sigende besvimt da Svartbækkens hode ble skilt fra kroppen.
Røssholt redegjorde for hvordan fogden hadde innberettet Tages og Borges sak for amtmannen, og denne hadde, etter å ha vurdert de bevis som var fremkommet, gitt ordre om at saken måtte undersøkes ytterligere. Lensmann Holmeng hadde forsøkt å få Borge til å kaste lys over omstendighetene og vitnenes utsagn, men hadde ikke lyktes i dette. Tage hadde derimot forklart seg, og det var blitt bestemt at det skulle tas ut tiltale mot sorenskriveren i tillegg til drengen.
– Vi skal i dag gjennomgå de innledende faser i denne saken, deretter vil retten begi seg ut på en befaring til stedet hvor Anders Alvestad ble funnet drept, sa Røssholt. – Så vil vi foreta avhør av de ulike vitnene i saken, og tiltalte selv, før vi avsier dom.
Ingrid kikket bort på Borge, men det var umulig å se hvordan han reagerte på noe av det som ble sagt. Han sa ikke noe, satt helt stille, og ansiktet var skjult for henne. Hun håpet han hadde det forferdelig, og at han satt der og angret på det han hadde gjort. Det ville være til pass for ham, etter alt det vonde han hadde gjort Sigrid, og de andre unge tjenestepikene som han hadde forgrepet seg på.
Hun hadde ofte tenkt på Konrad Borge som en ond mann. Augusts mor hadde pleid å si at det ikke fantes onde mennesker, bare ulykksalige omstendigheter som formet og påvirket et menneskes sinn, men Ingrid hadde ikke vært enig i det. Noen mennesker hadde alt de trengte for å kunne føre et godt og nestekjærlig liv, men valgte likevel å ty til ytterligheter og såre andre. Slik som Konrad Borge hadde gjort. Den mannen tenkte ikke på noen andre enn seg selv. Ingrid trodde ikke han var i stand til å ønske noe godt for et annet menneske. Hun hadde i hvert fall aldri sett noen atferd hos ham som skulle tilsi noe slikt. Tankene gikk til de unge tjenestepikene og det de hadde opplevd. Det var ubegripelig for henne at en mann i Borges posisjon kunne finne på å te seg slik.
Stillheten i salen var akkurat som da Jared sto tiltalt for medvirkning til drap. Når halvbroren hennes entret retten denne gangen, ville det ikke lenger være hans liv som sto på spill, nå var det en annens fremtid han ville holde i sine hender.
– Jeg må få påpeke, ærede Røssholt, at det som skjer her i dag er ikke mindre enn en skandale, kom det plutselig fra Konrad Borge. Han hadde reist seg, og stemmen hans dirret av opphisselse. – Det er en latterlig sløsing av tid og krefter. De bør avvise denne saken med en gang. Det har gått for langt. Og jeg …
Borges siste ord ble raskt klippet av da Røssholts treklubbe smalt i dommerbordet.
– Herr Borge, De vet meget vel hvordan slikt som dette går for seg, og De har på ingen måte noen rett til å ta ordet når de selv ønsker. De skal få god anledning til å komme med Deres syn på alt dette senere. Inntil videre må De sette Dem ned og tie.
– Skal jeg tie, når det er mitt liv som står på spill her? Det er mange renker som er smidd for å skade meg, herr Røssholt. De må da kunne se det. Jeg er sorenskriver, ikke en tarvelig og simpel forbryter slik som denne drengen. Borge så hatsk på Tage, før han snudde seg mot tilhørerne.
Det lå ren desperasjon i blikket hans, men Ingrid ante også sinne. Hun så at sorenskriveren kvapp til da blikket hans fant Sigrid. Hånden hans hevet seg, en finger pekte mot henne. Sigrid grep Ingrids hånd.
– Herr Borge! Røssholts røst var en anelse mørkere denne gangen. – Herr Borge, det er nok nå. Sitt for all del ned, eller vil De jeg skal be om at De settes i lenker?
Han rettet seg opp og gikk raskt mot den ventende vognen. Det var lite som minnet om at dette var en mann som var anklaget for delaktighet i mord.
UTDRAG FRA BOKEN:
Ingrid hadde foldet hendene så hardt at de nærmest hvitnet, og et vell av følelser kjempet om plassen inni henne. Hun kjente seg både trist og sint, lettet og engstelig, det siste fordi hun var redd for at Konrad Borge skulle klare å slippe unna denne gangen også. Historien hadde vist at han hadde en egen evne til å sno seg unna det meste.
Hun trakk blikket til seg og snudde ansiktet mot Sigrid. Venninnen hadde et uutgrunnelig uttrykk i ansiktet. Hva som for gjennom hodet hennes, var det kun hun selv som visste, skjønt Ingrid kunne bruke fantasien og gjette seg til noe av det. Sigrid håpet nok, som henne, at rettferdigheten ville finne sted denne gangen. Med Borge borte fra sognet, ville Sigrids liv bli bedre. Hun ville være fri igjen, og ville ikke trenge å engste seg for at Borge kunne komme til å ta fra henne Lavrans.
Det var i det hele tatt modig gjort av henne å møte opp, tenkte Ingrid. Hun måtte ha forstått at alles blikk også ville ble rettet mot henne, for å se hvordan hun reagerte. Det var allerede kjent over hele bygda at Sigrid hadde reist fra Borge, og mange var nok overrasket over å se henne. Hva de tenkte om det hun hadde vært igjennom, var ikke godt å si.
Underfogdens stemme lød myndig og bestemt gjennom rommet. Den hadde en dyp basstone i seg, som ikke sto i stil til Røssholts spinkle kroppsbygning. Ingrid kjente ikke til dommeren fra tidligere, og bestemte seg for at hun ville høre om August visste noe om ham. Han gjorde nok det, den tidligere troloveden hennes. August hadde god kjennskap til de fleste som arbeidet innenfor juss i Christiania, og dem han ikke kjente personlig, kunne han lett få viten om gjennom sine mange bekjentskaper. Hun måtte bare håpe at denne Røssholt ikke var et nært bekjentskap av Konrad Borge, og at han ville skjøtte dommeroppgaven på upartisk vis.
Charlotte så bort på henne, og blikkene deres møttes. I Charlottes øyne så Ingrid det samme som hun følte: forventning og spenning, samt usikkerhet over hva som ville bli utfallet av rettergangen.
Det ble helt stille da Røssholt begynte å snakke. Det var som om folk holdt pusten for å få med seg hvert ord i enetalen ved dommerbordet. Mange tenkte nok også på at de var med på en hendelse det ville bli snakket om i mange år fremover, uansett hvilket utfall rettergangen fikk. Det var ikke daglig kost at en sorenskriver sto tiltalt for drap, og var Borge riktig uheldig, kunne han komme til å miste livet. Dødsstraff lå fortsatt som en mørk skygge over den som sto tiltalt for å ha frarøvet et annet menneske livet. Senest sist vinter hadde Kristoffer Nilsen Grindalen, på folkemunne kalt Svartbækken, mistet hodet som straff for å ha begått rovmord. Det var mange som snakket om denne hendelsen, flere av tilskuerne hadde etter sigende besvimt da Svartbækkens hode ble skilt fra kroppen.
Røssholt redegjorde for hvordan fogden hadde innberettet Tages og Borges sak for amtmannen, og denne hadde, etter å ha vurdert de bevis som var fremkommet, gitt ordre om at saken måtte undersøkes ytterligere. Lensmann Holmeng hadde forsøkt å få Borge til å kaste lys over omstendighetene og vitnenes utsagn, men hadde ikke lyktes i dette. Tage hadde derimot forklart seg, og det var blitt bestemt at det skulle tas ut tiltale mot sorenskriveren i tillegg til drengen.
– Vi skal i dag gjennomgå de innledende faser i denne saken, deretter vil retten begi seg ut på en befaring til stedet hvor Anders Alvestad ble funnet drept, sa Røssholt. – Så vil vi foreta avhør av de ulike vitnene i saken, og tiltalte selv, før vi avsier dom.
Ingrid kikket bort på Borge, men det var umulig å se hvordan han reagerte på noe av det som ble sagt. Han sa ikke noe, satt helt stille, og ansiktet var skjult for henne. Hun håpet han hadde det forferdelig, og at han satt der og angret på det han hadde gjort. Det ville være til pass for ham, etter alt det vonde han hadde gjort Sigrid, og de andre unge tjenestepikene som han hadde forgrepet seg på.
Hun hadde ofte tenkt på Konrad Borge som en ond mann. Augusts mor hadde pleid å si at det ikke fantes onde mennesker, bare ulykksalige omstendigheter som formet og påvirket et menneskes sinn, men Ingrid hadde ikke vært enig i det. Noen mennesker hadde alt de trengte for å kunne føre et godt og nestekjærlig liv, men valgte likevel å ty til ytterligheter og såre andre. Slik som Konrad Borge hadde gjort. Den mannen tenkte ikke på noen andre enn seg selv. Ingrid trodde ikke han var i stand til å ønske noe godt for et annet menneske. Hun hadde i hvert fall aldri sett noen atferd hos ham som skulle tilsi noe slikt. Tankene gikk til de unge tjenestepikene og det de hadde opplevd. Det var ubegripelig for henne at en mann i Borges posisjon kunne finne på å te seg slik.
Stillheten i salen var akkurat som da Jared sto tiltalt for medvirkning til drap. Når halvbroren hennes entret retten denne gangen, ville det ikke lenger være hans liv som sto på spill, nå var det en annens fremtid han ville holde i sine hender.
– Jeg må få påpeke, ærede Røssholt, at det som skjer her i dag er ikke mindre enn en skandale, kom det plutselig fra Konrad Borge. Han hadde reist seg, og stemmen hans dirret av opphisselse. – Det er en latterlig sløsing av tid og krefter. De bør avvise denne saken med en gang. Det har gått for langt. Og jeg …
Borges siste ord ble raskt klippet av da Røssholts treklubbe smalt i dommerbordet.
– Herr Borge, De vet meget vel hvordan slikt som dette går for seg, og De har på ingen måte noen rett til å ta ordet når de selv ønsker. De skal få god anledning til å komme med Deres syn på alt dette senere. Inntil videre må De sette Dem ned og tie.
– Skal jeg tie, når det er mitt liv som står på spill her? Det er mange renker som er smidd for å skade meg, herr Røssholt. De må da kunne se det. Jeg er sorenskriver, ikke en tarvelig og simpel forbryter slik som denne drengen. Borge så hatsk på Tage, før han snudde seg mot tilhørerne.
Det lå ren desperasjon i blikket hans, men Ingrid ante også sinne. Hun så at sorenskriveren kvapp til da blikket hans fant Sigrid. Hånden hans hevet seg, en finger pekte mot henne. Sigrid grep Ingrids hånd.
– Herr Borge! Røssholts røst var en anelse mørkere denne gangen. – Herr Borge, det er nok nå. Sitt for all del ned, eller vil De jeg skal be om at De settes i lenker?
