Det var den tredje natten med dårlig søvn, og han trodde det var derfor han kjente seg uvel dagen etter. Det var likevel ikke verre enn at han gikk stien nedover langs elva for å se Jernadalsbygda sammen med Gunnhild og med Kolrun som kjentmann. Stien vokste jo lenger ned de kom og ble til en smal vei.
 Det var en liten bygd. Bare elleve gårder var synlige fra veien, og ingen av dem var større enn de aller minste i Orkdalen. Det var noen lenger inne i sidedalene, sa Kolrun. Åkerlappene var små og bratte, og Eyvind kunne se at hver tomme jord det gikk an å dyrke, var dyrket. De regnet med at kornet frøs omtrent hvert tredje år, sa Kolrun, og det var lite nok av det ellers også. Noen vintre kunne det bli tynt med både graut og brødmat.
 Høy til kyrne slo de på voller langt inn gjennom skogene, men det også kunne bli knapt.
 «Vi har to kyr og deler hest med Einar som er den nærmeste grannen,» fortalte hun. «Det er ikke store rikdommen her.»
 «Nei,» sa han, «jeg ser det.»
 Han bar på andre spørsmål enn om Jernadalsbygda, men kunne ikke komme med dem, ikke når Gunnhild hørte. Han ville gjerne visst hvordan faren hadde fått tak i Kolrun, og hvordan de kjente hverandre.
 Han følte seg ikke god i kroppen. Det var noe med pusten hans, og brystet kjentes trangt. Gunnhild og Kolrun så det begge to.
 «Vi snur,» sa Kolrun. «Du må legge deg nedpå.»
 Han ville nekte, for en kar lot seg ikke slå overende bare fordi han var krimsjuk og hadde sovet lite noen netter. Men han lot seg overtale, og han måtte stanse for å få igjen pusten i den siste bakken opp mot gården til Kolruns mor. Da stanset også Kolrun opp og så skarpt på ham.
 «Gunnhild,» ba hun, «gå i forveien og be Rite fyre opp i Marenstua. Det er det lille grå huset i bakken ovenfor gården vår – det bodde en som het Maren der en gang.»
 Gunnhild så forundret på dem begge, mest på Eyvind, men så begynte hun å gå. Etter noen skritt begynte hun å løpe så stakken flagret om bena hennes. Kolrun støttet Eyvind med begge hender, mens svetten drev av ham. Øynene hennes var større og svartere enn noen gang.
 «Eyvind,» sa hun stille. Ansiktet hennes var tomt og stivt. «Kvinnen som døde på fjellet – det var ikke lungebrann hun døde av likevel. Du tok feil. Hun har smittet deg med sotten, Eyvind. Lungesotten.»

Til toppen