Espen og Klara står overfor en viktig avgjørelse. De har ingenting – og alt – å tape på å stole på en mann alle er redde for: Albert Johansen.
Stina våker over Mathias og begynner endelig å finne tonen med sin svigermor. Men freden blir kortvarig, for plutselig å må hun tåle det som fru Jenssen påfører alle på gården.
Maja venter utålmodig på å komme seg videre og vil bare at gode spådommer skal gå i oppfyllelse. Så enkelt er det ikke ...

Da hun kikket ned i koppen, spratt hun opp av redsel. Gruten var som gjørme i bunnen, og det betydde bare én ting:
Død.

UTDRAG FRA BOKEN:
«Det får ikke hjelpe. Josefine er antagelig sønderknust, og nervene hennes er i ulage fra før. Jeg liker ikke dette.» Han satte seg opp, og hun flyttet seg. Hun aktet ikke å stanse ham. 

            Han gikk ut av sengen, dro på seg skjorten og buksene og skyndte seg ut av kammerset. Da døren ble lukket etter ham, la Andrine seg ned i sengen igjen og stirret i taket, på årringene i treverket som hun syntes lignet på ansikter.

Etter en stund begynte hun å bli urolig, og til slutt sto hun opp. Hun svøpte et sjal rundt seg og skyndte seg ut på tunet, hvor det nå blåste kraftig. Det lange, svarte håret flagret rundt hodet hennes, og hun måtte sette alle krefter til for å klare å gå. Da hun endelig kom seg bort til trappen, pustet hun lettet ut. Det pep og ulte rundt henne, og det hadde sett ut som om trærne rundt gården skulle knekke når som helst.
            Døren gled igjen bak henne, og hun skyndte seg opp trappen. Det var stille i huset. Alle hadde nok slått seg til ro for kvelden. Hun gikk bort og banket på døren til Josefines kammers.
            «Hallo?» ropte hun da hun ikke fikk noe svar. Hun ropte nok en gang, så åpnet hun døren og kikket inn. Det var ingen der. Sengen sto urørt. Ingen hadde ligget i den. Men hvor var Isak og Josefine? Kunne de sitte i stuen? Hun skyndte seg ned dit, men der var det ingen. «Er det ingen her?» ropte hun. Det fikk ikke hjelpe om hun vekket hele huset. Hun trodde ikke at Isak og Josefine var ute nå i dette været.
            Kjøkkendøren gled opp, og Emilie stakk hodet ut. «Alle har lagt seg,» sa hun lavt.
            «Men hvor er Isak og Josefine?»
            «Det vet jeg ikke. Jeg koker kjøtt til i morgen. Jeg har ikke sett noen av dem og heller ikke hørt noe.»
            «Hva sier du? Men … Isak løp inn hit for å tale med Josefine. Du må da ha hørt ham?»
            Emilie ristet på hodet. «Nei. Men nå må De unnskylde meg. Jeg må passe på så det ikke koker over.»
            Andrine ble stående tafatt tilbake. Så hørte hun noen som ropte utenfor. Det var en kvinnestemme, det var hun sikker på. Hun dro opp ytterdøren og holdt den hardt fast mens vinden rev og slet i dørbladet.
            «Hallo, er det noen der ute?» ropte hun og så seg rundt, men kunne ikke se noen. Hun trådte ut og gispet da den sterke vinden gjorde at hun nesten ikke fikk puste. Likevel gikk hun ut i uværet og strevde seg frem. Hun var sikker på at kvinneropet kom fra boden. Kunne det være at Josefine var der fremdeles – sammen med Isak?
            Det føltes som en evighet før hun nådde bort til den lille boden. Døren var morken, og burde ha vært reparert, tenkte hun da hun rev den opp. Hun mistet taket i klinken, og døren smalt inn i tømmerveggen med et brak.
            «Er det noen her?» Hun forsøkte å fokusere blikket i mørket, men hun kunne ikke skimte noen der inne. «Hallo? Isak og Josefine?» Hun senket stemmen, hvorfor visste hun ikke. «Isak?»
            Ikke noe svar. Hun gikk likevel inn i det mørke rommet, søkte seg frem til bordet og famlet etter tennstikkene. Så tente hun talglyset. Hun ble skuffet da hun så at rommet var tomt. Ropet var kommet herfra, det var hun fremdeles sikker på, men det var jo ingen her!
            Igjen var hun på tunet og så seg rundt, mens hun tviholdt i kåpen som stadig løftet seg i de kraftige vindkastene. Det var ikke liv å se noe sted. Nå var det også mørkt på kjøkkenet i hovedhuset.

Kunne de være i fjøset eller i stallen? Hun skyndte seg bort dit og lukket seg inn, men der var bare kyrne på båsene. Snart var hun i stallen også, men ingen Isak og Josefine var å finne. Til slutt hastet hun bort til tjenerstuene, men det var mørkt i alle vinduene. 
            Nå ble hun redd for alvor. Kunne det ha skjedd noe med dem? Hun bråstanset midt på tunet da hun igjen hørte kvinnen som skrek. Hun stivnet, og det sitret i nakken. Skrikene var ikke fra Josefine, men fra den halshugde kvinnen. Den stemmen kunne hun ha kjent igjen når som helst.
            Men hvorfor var hun på gården og skrek?