Linnea hadde ikke visst at det gikk an å koble ut tankevirksomheten. Å ikke tenke. Bare handle. Bare sette fingeren i hullene på tallskiven på telefonen, dreie rundt og høre på hvert lille klikk etter hvert som skiven fant veien tilbake. En mekanisk handling. Hadde hun visst det tidligere, at tankene lot seg stenge ute, kunne hun kanskje ha spart seg selv for mange vonde og vanskelige øyeblikk. Mens hun hørte det ringe i den andre enden, var det som om hun sto overfor en ny erfaring i livet. Dette å ta en avgjørelse som verken var styrt av følelser eller fornuft, men av et medfødt ansvar og en inngrodd pliktfølelse.
Men også av kjærlighet, tenkte hun med et blikk på brevet fra Iverta. Dermed var ikke handlingen helt fri for følelser. Hun skjønte det i samme øyeblikk som hun hørte kvinnestemmen i den andre enden, og hjertet begynte å banke hardere, som når hun i barndommen planla å foreta seg noe ulovlig, og den dårlige samvittigheten innhentet henne allerede før hun hadde fått utført gjerningen.
– Worldwide Travel, du snakker med Irena Henley. Hva kan jeg hjelpe deg med?
Linnea hørte at stemmen skalv lett da hun svarte:
– Jeg skulle gjerne bestille en reise til Norge.
– Til hvor, sa du?
– Til Norge. Til en by i Nord-Norge som heter Mo i Rana.
– Kan du være snill å bokstavere navnet på byen.
Linnea stavet Mo i Rana for reisebyråets ansatte.
– Når vil du reise?
– Så snart som mulig.
– Hvor mange er det som skal reise?
– To. En voksen og ett barn.
– Hvor gammelt er barnet?
– Tolv år.
– Da blir det to voksne.
Linnea svarte automatisk på alle spørsmålene fra kvinnen i den andre enden. Da hun ble spurt om hvorvidt det skulle være enveisbillett eller tur-retur, ble hun stille. Hun måtte jo tilbake til Miami. Hun kunne ikke bli værende i Norge, selv om det opprinnelig hadde vært meningen. Men da skulle reisen være planlagt. Da skulle alt være pakket og klart. Alle avskjeder skulle være overstått, og hun skulle være klar for å starte på et nytt kapittel i livets bok. Det var hun ikke. Ikke ennå. Derfor måtte det bli tur-retur. Men når hun kunne reise tilbake, var uvisst. Det kom helt an på farens tilstand. Derfor ble hun nødt til å spørre:
– Kan jeg kjøpe en åpen returbillett?
– Det lar seg gjøre, men det blir en god del dyrere …
– Det spiller ingen rolle, svarte Linnea og velsignet nok en gang arven David hadde etterlatt seg, som ga henne større valgmuligheter i vanskelige situasjoner. – La meg få tur-retur billetter, men med åpen retur.
– Åpen retur …
Linnea kunne høre hvordan Irena Henley klapret ned informasjonen på skrivemaskinen.
– Kan jeg få telefonnummeret du ringer fra, så ringer jeg tilbake så snart jeg har satt sammen en reiseplan for dere? Stemmen i den andre enden var så smørblid og serviceinnstilt at det lød påtatt og kunstig.
Linnea oppga nummeret.
– Takk, da hører du fra oss ganske snart.
Linnea la på røret. Så ble hun sittende lenge med brevet fra Iverta i hånden. Hun leste det om igjen da den skarpe ringingen fra telefonen skar gjennom stillheten og fikk henne til å fare sammen.
– Hallo, du snakker med Linnea Santos.
– Dette er Irena Henley fra Worldwide Travel. Vi snakket sammen for et øyeblikk siden, om en reise til Norge. Stemmen til Irena Henley var like fylt av smil og profesjonell serviceinnstilling som første gang de snakket sammen. – Jeg har klart å skaffe dere flybilletter helt frem til Oslo. Derfra ser det ut som dere må ordne med billetter gjennom et norsk reisebyrå, da det later til at det ikke er flyplass i den byen … Morana.
– Vi kan fly til Bodø, og så reise med tog derfra, sa Linnea, som visste mer om reiseruten i Norge enn denne Irena Henley, som hadde det som yrke å finne utveier for de reisende.
– Sier du det? Ja vel … La meg undersøke dette, så kommer jeg tilbake til deg.

Til toppen