De listet seg inn porten til hotellhagen. Josefine måtte knise, og Simen lo. – Man skulle nesten tro vi var forbrytere.
            – Men det er vi jo ikke, så kan vi ikke gå inn hoveddøren? Det hadde vært festlig om Ada sto bak disken. Jeg skulle gjerne likt å se ansiktsuttrykket hennes når hun ser oss sammen. Og jeg kan svare henne om hun sier noe. Jeg er ikke redd henne.
            Simen lo nok en gang. – Det var da enda godt å høre, Josefine. – Så la oss gå den vanlige veien, sa Simen og grep hånden hennes.
            Selv om Josefine hadde ment det hun sa, at det ikke spilte noen rolle om Ada så dem, og heller ikke Kristian, var det likevel med en viss spenning hun steg inn på hotellet. Hun hadde ikke vært der på lenge, og det føltes rart å gå inn sammen med Simen. Men det føltes også veldig riktig.
            Det var ikke et menneske å se i den store hallen. Josefine så seg forundret rundt. Bordene ved de store vinduene var tomme, og bak resepsjonsdisken sto det heller ingen.
            – Det var nesten skuffende, sa Josefine. – Og jeg som hadde forberedt meg på hva jeg skulle svare Ada, dersom hun ymtet frempå om noe.
            – Det skulle jeg gjerne likt å høre, sa Simen og humret. – Vi kan godt stå her til hun kommer.
            – Nei, ellers takk. La oss heller gå til Deres værelse, doktor Jørgensen, sa Josefine med morskap i stemmen.
            – Det vil være meg en fornøyelse, sa Simen og rakte ut armen. Og så stakk Josefine armen sin inn under hans, og så skred de opp trappen, med ryggen rak og hodet hevet.
            – Jeg har lengtet etter å ta deg med hit, sa Simen og åpnet døren for henne da de vel var ovenpå. Hun trådte inn i det hyggelig værelset til Simen. Det var pent og ryddig der, og over sengen lå det et blått sengeteppe.
            – Vær så snill og sett deg, så skal jeg gå og hente noe å drikke til oss. Er du sulten?
            – Nei, jeg er ikke særlig sulten, men det hadde vært godt med noe leskende, sa Josefine og satte seg på stolen ved det runde bordet.
            – Jeg er straks tilbake. Føl deg som hjemme så lenge.
            – Takk, det skal jeg, sa Josefine og måtte knise. Han minnet mest om en unggutt akkurat nå, så ivrig som han virket.
            Kort tid etter var han tilbake med en mugge med saft og to glass.
            – Hvis du vil ha te eller kaffe, kan jeg hente det også?
            – Nei takk, saft er nydelig, sa Josefine.
            Han satte glassene på bordet og skjenket i saft fra muggen. Deretter satte han seg ned, grep glasset og hevet det. – Skål, sa han og blunket til henne.
            – Skål, sa Josefine.
            De ble sittende lenge og prate om løst og fast. Han var så fin å snakke med, så klok til tross for sin unge alder. Stadig vekk grep han hånden hennes over bordet og klemte den.
            – Hvordan går det med din bestemor? spurte Josefine med ett.
            For første gang den dagen så Josefine ansiktet hans mørkne.
            – Min bestemor … vel, jeg vil helst ikke snakke om henne. Jeg har ikke svart på noen av brevene hun har sendt, etter at jeg sa henne noen sannhetens ord om hvordan hun hadde oppført seg mot deg.
            – Har du lest dem, da? Kanskje hun ønsker å si unnskyld?
            – Jeg leste de første, og der var det ikke noen tegn til anger. Etter det har jeg kastet resten. Hun mener at jeg har opptrådt illojalt overfor henne. At jeg har dolket henne i ryggen. Den gamle damen er jo helt blottet for selvinnsikt, Josefine.
            Josefine kjente et ufrivillig grøss gå nedover ryggen. Hvis Else Bøe gikk rundt med et slikt hat i seg, og i tillegg ikke fikk svar fra barnebarnet på brevene hun skrev, kunne det til slutt komme til å briste helt for henne, det var hun sikker på. Men hun lot være å si det til Simen, for hun ville nødig ødelegge den gode stemningen mellom dem. Men det slo henne at det fortsatt befant seg mørke skyer over dem. Den ene mørke skyen var Else Bøe, og den andre var Anton. Kunne de risikere at de kom tilbake til hotellet og laget mer trøbbel?
            – La oss ikke tenke på min bestemor nå, la oss bare nyte at vi har hverandre og for en gangs skyld er sammen, bare oss to. Kom! Simen hadde reist seg og grepet hånden hennes. Han dro henne opp som om hun skulle vært fjærlett. Så dro han henne inntil seg, la leppene sine over hennes og kysset henne med en slik lidenskap at hun kjente seg mo i hele kroppen. Deretter løftet han henne opp og la henne ned på sengen.
            Josefine kniste da han holdt på å snuble, men var glad for at han greide å gjenvinne balansen. Hun ble liggende på ryggen, og han bøyde seg over henne og fortsatte å kysse henne ømt samtidig som han varsomt dro opp kjolen hennes. Hun merket at Simen holdt igjen lenge, men til slutt greide de ikke å holde seg, noen av dem. Følelsene mellom dem var for sterke.

Til toppen