«Det er snart midtsommerkvelden,» sa hun. «Og natten.»
 For Gunnhild fra Egge betydde det ikke stort. Tankene hennes tumlet med budet hun hadde fått. Men for Ragnhild betydde midtsommernatten svært mye.
 «Det ble ikke noe av i fjor, slik alt var. Men i år …?»
 «Jeg har tenkt på Jeplingsøya. Der er vi for oss selv, og det er ikke gjort i en håndvending for noen å komme seg dit heller, om de blir nysgjerrige.»
 «Folk kommer til å si det er en hedensk skikk, om de ser oss.»
 «Jeplingsøya er ikke midt i leia for noen.»
 «Nei, men halve bygda er ikke jernadalinger. De fra Høldingrenda har ingen slike skikker. Ingen har slike skikker, annet enn oss!»
 «Det vet vi ikke. Og noen fra Høldingrenda blir med. Syv–åtte ungjenter i alle fall.»
 «Og karfolkene kommer til å gå av skaftet!»
 «Bare om de ser det på nært hold, og det gjør de ikke.»
 «Nå, det finnes da båter.»
 «Ja, men vi sier dem ikke mer enn at vi skal danse …»
 «Tull. Alle fra Jernadalen vet, og da vet de fra Høldin det også, så fort det blir snakk om det.»
 Gunnhild fra Egge hadde hørt på dem en stund, men først nå ble hun så nysgjerrig på denne midtsommernatten, at det trengte til side tankene på det som ventet på Egge. Mest fordi hun ikke kom lenger med de tankene før hun var hjemme.
 «Jeg får ikke tak på hva dere snakker om,» sa hun.
 Det drøyde før hun fikk svar. Ragnhild og Rite vekslet lange øyekast før noen av dem sa noe. Det ble Ragnhild som måtte si at kvinnene fra Jernadalen hadde noe for seg selv, én gang i året, noe som ingen menn skulle være med på. Ingen menn, ikke engang deres egne – ingen.
 «Vi har en midtsommernattsdans, bare vi kvinner. Men i fjor kunne det ikke bli noe av den, for da var vi på reise over fjellet. Det er en gammel skikk, så eldgammel at ingen vet når den ble danset den første gangen. Urda sier den kom til dette landet fra et land langt borte. Så kanskje det er en hedensk skikk, tross alt.»
 Gunnhild klarte ikke ta det helt på alvor. «Hva sier Wilhjalm prest til det, tro?» spurte hun og smilte så vidt.
 Men Ragnhild var svært alvorlig da hun svarte: «Jeg har snakket mye med ham om det. Han sier to ting. Den ene er at dersom det kommer andre prester og inngrodde munker og korsbrødre for øret, eller kanskje til og med erkebiskopen, vil vi kanskje bli anklagd for trolldom eller hekseri. Men for hans egen del, sier han at kvinner må få ha én natt i året da de gjør som de vil, da de danser soldansen og kanskje sender en tanke til gamle guder som var mildere stemt mot kvinner enn den guden som er så altfor streng mot dem.»
 «Men det dere gjør kan vel ikke være så farlig? Hvor hedensk kan en dans bli?»
 «Mange vil kanskje si den er hedensk nok. Det er en ringdans rundt et bål, og dansen er den samme fra eldgammel tid. Den begynner en drøy stund etter midnatt og slutter ved soloppgang. Det er en dans til ære for solen og livet.»
 «Jeg har lyst til å bli med,» sa Gunnhild uten å tenke seg om.
 Rite så på henne ut av øyekroken.
 «Vi danser nakne.»
 Gunnhild kvapp, men lot seg ikke merke med det.
 «Så lenge det er bare kvinner …»
 Rite flirte så smått, for hun hadde merket det lille rykket i Gunnhild.
 «Vi sitter hele natten og drikker øl og steker godbiter på et lite bål, før vi tenner det store som vi skal danse rundt. Hver av oss tar med litt etter hva vi har.»
 «Jeg kan ordne med ølet,» lovte Gunnhild.
 «Da blir det som når en skal forføre en mann,» sa Rite. «Vær naken, og ha med øl.»

Til toppen