Silja lå i armene til Engebreth, hennes ektemann, varm som en glo og hørte sukkene hans innimellom de ivrige, søkende kyssene. Da han hvisket navnet med varm pust inntil halsen hennes, var det som å få en bøtte med iskaldt vann over seg. Hva sa han? I himmelens navn, hva var det han nettopp hadde sagt? Ingeborg?
Hun ble stiv i kroppen og alt det døsende, deilige og sitrende forsvant. Om hun nettopp hadde vært i himmelen, landet hun på jorden med et brak.
Engebreth sank over henne og lød som han strevde med å gjenvinne normal pust. Hun kjente at han gled ut av henne, deretter rullet han seg over på ryggen ved siden av henne.
Det føltes som om en iskald vind feide over den nakne, lett skjelvende kroppen. Hun famlet etter teppet og dro det over seg. Silkelakenet føltes klamt mot ryggen. Hun la seg på siden, med ryggen mot ham. Skuffelsen stakk som spisse kniver. Han hadde kalt henne for Ingeborg.
Det snødde tett fremdeles. Store, hvite filler danset en snødans der ute i mørket, en dans like frostkald som hjertet hennes. Det føltes i hvert fall slik. Brått kjente hun en varm hånd på den nakne skulderen, og rykket til.
«Ikke rør meg!»
«Silja?»
Det var forundring i den lave, grøtete stemmen hans. Hun merket at han albuet seg nærmere og rørte ved håret hennes, som klistret seg vått ved tinningene.
«Ikke rør meg, sa jeg!» Gråten var ikke langt unna, men hun bet tennene sammen og skjøv den unna. Hun ville ikke gråte nå. Det var ydmykende nok som det var.
«Har jeg gjort noe galt? Gjorde jeg deg vondt?»
Stemmen lød usikker. Hun hørte at han var bekymret, men hun stolte ikke på ham. Den tilliten hun hadde strevd med å bygge opp før hun sa ja til å gifte seg med ham, i redsel for at han skulle være akkurat som sin far, forsvant på noen få øyeblikk. De opprørske følelsene var i ferd med å rive henne i filler. Det var ikke bare det at han hadde hvisket en annen kvinnes navn til henne midt i elskovens avgjørende øyeblikk, det var også tanken på at hun hadde gitt etter for en mann som hun ikke hadde følelser for. Hun hadde gått inn i dette ekteskapet og trodd at hun måtte lide seg gjennom sine ekteskapelige plikter, at det var prisen hun måtte betale, men Engebreth rev ned forsvarsmuren hennes og tok henne til en høyde hun trodde hun hadde kjent før. Det hadde hun ikke regnet med. Hun hadde et lite håp om at hun med tiden skulle få respekt og aktelse for Engebreth, kanskje bli glad i ham, slik moren hadde blitt i faren i deres fornuftsekteskap. Det var dette lille halmstrået hun bar med seg inn i ekteskapet og klamret seg til. Sagbruket ville bli reddet, alle arbeiderne ville få beholde arbeidet, og hun selv ville bli ærbart gift med en svært holden mann. Barnet hennes ville få et navn og en far, og de ville aldri mangle noe resten av livet.
Nå lå hun her på silkelaken i den brede himmelsengen av nøttetre og følte en kvelende skuffelse.
«Silja?» Hun kjente at han bøyde seg over henne. «Fortell meg hva som er galt.»
Hun tok sats med et dypt, skjelvende pust. «Du kalte meg for Ingeborg.»
«Hva sa du?»
«Ingeborg.» Hun hevet stemmen og spyttet navnet ut, som om hun skulle være svartsyk. «Du sa navnet Ingeborg.»
Han trakk brått til seg hånden og det ble stille i rommet. Tusen snøfnugg danset mykt mot vindusruten og døde stille mot glasset.
Stillheten ble brutt av en lavmælt ed fra Engebreth. Det raslet i silkelaken og tepper, madrassen i sengen rørte på seg. Enset han ikke at han hadde sagt feil navn? Tankene tok form i henne, og små biter falt på plass.
Hun kunne høre at han pustet fort, som om han fremdeles ikke hadde kommet seg etter den hete elskoven. Hun vendte på hodet og støttet seg på albuen.
Han satt med ryggen til henne på sengekanten. Han hadde pakket teppet rundt seg. Den nakne overkroppen glinset av svette i skjæret fra den snart døende varmen på peisen.
Hun hadde nupper på armene og frøs til tross for at det var godt og varmt i rommet. «Hvorfor kalte du meg Ingeborg?» spurte hun.
Han svarte ikke, satt bare fremoverbøyd med hodet i hendene.
«Svar meg! Hvorfor kalte du meg Ingeborg?» Hun hevet stemmen.
«Unnskyld.»
Endelig svarte han med sprukken røst, men han snudde seg ikke. Var han for feig til å se på henne? Silja følte seg slett ikke roligere av den stakkarslige unnskyldningen. Hun ville vite hvorfor, ville ha en forklaring. «Det er Ingeborg Torp? Hun som døde ved Blekketjern?»
Det kom ikke noe svar. Han satt stiv og urørlig.
«Det … det gikk rykter om at Ingeborg hadde funnet seg en annen enn Ingar, og at Ingar var sjalu og sint. Ingeborgs søster fortalte at hun så søsteren snike seg ut sent om kveldene. Var det deg hun traff?»
Det kom fremdeles ikke noe svar fra sengekanten.
«Doktor Hedum fant ut at Ingeborg var svanger. Hun skulle ha barn. Var det ditt?»
 Han bøyde seg mot gulvet, famlet etter klærne og begynte å kle på seg. Det var tydelig at han var opprørt. Hendene skalv da han prøvde å kneppe skjorteknappene. Han måtte til slutt gi opp, og trædde på seg vesten med skjorten åpen. Deretter forlot han rommet uten å se til hennes kant.
 

Til toppen