«Har De bestilt bord?” spurte en stramt antrukket kvinne, uten antydning til smil. 
”Jeg har en avtale med frøken Adelheid Borch,” svarte Jenny, og følte en brå lyst til å flykte fra konditoriet og avtalen med Julians grandtante. 
Kvinnen ble tydelig mildere stemt. ”Ah, De er frøken Hofgaard. Frøken Borch er allerede kommet. Denne veien, frøken Hofgaard.” 
Jenny fulgte kvinnen gjennom to fullsatte rom. Hun følte at det meste av samtalen forstummet, og at kvinnene rundt de mange bordene stirret utilslørt på henne. Et par av dem nikket gjenkjennende. De hadde antagelig vært i begravelsen, og var blitt presentert for henne. Hun hilste tilbake, men stanset ikke. 
Hun ble ført mot en krok av konditoriet, godt skjermet fra resten av lokalet av en gruppe krukker med frodige bregner. Det brant lystig i en åpen peis, og en eldre kvinne satt nærmest bålet. Hun var opptatt med å granske en avis ved hjelp av en lorgnett, ristet på hodet over noe hun leste og la avisen fra seg med en irritert bevegelse. 
Dette var Julians grandtante. Eller én av dem. Han hadde flere, hadde hun fått med seg. Jenny husket henne nå. De hadde snakket sammen i begravelsen. Den gamle kvinnen var elegant kledd, i sort, og behengt med juveler. Hun hadde på seg en stor hatt pyntet med fjær, var rett i ryggen og så fryktinngytende ut. Et øyeblikk følte Jenny seg som en skolepike, og ble irritert på seg selv. Hva var det med henne? Fikk Julians hjemby henne til å miste all selvsikkerhet? 
”God dag, frøken Borch,” fikk hun sagt og rakte frem hånden. ”Tusen takk for invitasjonen.” 
Kvinnen tok imot hånden hennes og smilte. ”Gleden er på min side. Kall meg tante Adelheid, kjære Jenny. Og si endelig du. Jeg er søster av stakkars Henriettes far. Ta plass. Teen kommer straks.» 
Jenny gjorde som hun ble bedt om, og undret seg over hvorfor Julians grandtante kalte sin niese for stakkars Henriette. Fordi hun hadde dødd tidlig, eller fordi hun hadde vært gift med Julians far? Eller fordi hun i sin tid måtte gi opp karrieren som pianistinne? 
Den gamle damen knep øynene sammen. ”La meg se på deg.” Hun nikket. ”Det er som jeg trodde. Du er en skjønnhet. I begravelsen var jeg så knust at jeg knapt så klart, men nå er det tydelig. Julian har valgt en seg en sjelden rose, ser jeg. Men det forbauser meg ikke. Da Henriette fortalte meg at gutten hennes hadde …” 
Hun ble avbrutt av to serveringsdamer som plasserte en tekanne og en rekke fat fylt med kaker, konfekt og små, lekre kanapeer på bordet. Til sist helte de dampende te i koppene og trakk seg tilbake. 
”Forsyn deg, kjære Jenny. Du er altfor tynn.” 
”Tynn?” Det var hun vel ikke. 
”Ja, som så mange unge kvinner nå for tiden. Er det etter tidens smak? I min ungdom skulle man …” Hun holdt inne. ”Du er sikkert ikke interessert i en så fjern fortid. Hvordan trives du i byen vår?” 
”Jeg har ikke sett så mye av Stavanger, men jeg har vanligvis lett for å finne meg til rette på nye steder. Jeg har flyttet en hel del, og liker forandring.” Svaret var for langt og omstendelig. Hun måtte ikke overdrive. 
”Det er bra, ettersom Julian har tatt over firmaet og må bli her i byen. Hvordan trives du i van Heeren-huset?” Blikket var undersøkende, nesten strengt. 
Jenny lette etter et passende svar. Det var ubehagelig å bli kryssforhørt, men hun ville nødig virke uhøflig eller avvisende. ”Huset er preget av sorg,” sa hun. ”Men Julian og jeg er …” Hun rødmet. ”Vi trives svært godt sammen.” 
”Det har jeg forstått på ham, kjære deg. Jeg har spurt ham grundig ut. Han har vært heldig. I motsetning til hva Henriette og William mente om saken, er jeg av den mening at det var klokt av Julian å søke utenfor hjembyen. Enhver slekt trenger friskt blod. Nye impulser.” Hun smakte på en kanapé med agurk og ost, la den fra seg og lente seg frem. ”Bor hun fremdeles i Henriettes hus?” 
”Hun?” gjentok Jenny, til tross for at det ikke kunne være tvil om hvem Julians grandtante siktet til. 
”Ja, Charlotte Mitford. Bor hun fremdeles sammen med William?” 
Jenny trakk pusten. ”Akkurat for øyeblikket er de bortreist begge to. De dro til et kurbad, så han skulle komme seg.” 
Adelheid sukket. ”Det var da enda godt. Så er du kvitt henne en stund.” 
Jenny sperret øynene opp. Fantes det virkelig en person i denne byen som ikke håpet at Julian skulle vende tilbake til frøken Mitford? Som ikke foretrakk henne? 
”Det var et høyst upassende påfunn å la den kvinnen flytte inn. Julians far burde ha visst bedre enn å invitere nettopp frøken Mitford til å være selskapsdame og muntrajonsråd, men han tenker som vanlig bare på seg selv.” 
”Det later til at samværet har gjort ham godt,” sa Jenny. 
”Det tviler jeg ikke på. Frøken Mitford er flink til å innynde seg.” 
Jenny nikket. Det hadde hun sett med egne øyne. 
”Hør, Jenny. Jeg tillater meg å være direkte. Du skal passe deg for henne. Ja, jeg sier det rett ut. Charlotte Mitford gir seg ikke lett. Da Julian ikke ville forlove seg med henne før han flyttet til Bergen, regnet hun med at han bare trengte litt tid, at han ikke følte seg moden for ekteskap og forpliktelser. Det betrodde hun både meg og resten av byen. Ifølge henne var de så godt som forlovet. Selve formaliteten var bare utsatt en tid.” 
”Og nå …” Jenny holdt inne. 
”Nå har hun hastverk, ettersom han forlovet seg med deg. Dersom hun skal få Julian tilbake, må det skje raskt, og hun velger å gå via hans far.” 
Jenny ville protestere, ville si at Julian elsket henne. 
”Jeg mener ikke å si at Julian kommer til å svikte deg, men frøken Mitford kan gjøre det svært ubehagelig for deg. Hun har sine metoder – og sine allierte.” 
”Du kjenner henne godt?” klarte Jenny å spørre. 
”Godt? Det vil jeg ikke si, men jeg har gjort meg opp et inntrykk gjennom årene. Charlotte er på mange måter en hemmelighetsfull kvinne. Det er mye hun ikke liker å snakke om. Det blir med vage antydninger som kan bety hva som helst.” 
”Jeg forstår at hun har vært som en datter i huset?” 
”Det liker hun å si selv.” Adelheid Borch nikket, og spiste resten av kanapeen med tydelig nytelse. ”Stakkars Henriette fikk aldri flere barn enn Julian. Hun ønsket seg inderlig en datter, og så dukket frøken Mitford beleilig opp.” 
”Hun bodde hos en tante?” 
”Enken etter farens bror. Denne tanten tok Charlotte i huset da hun ble foreldreløs, men hun reiste mye, så Charlotte tydde til ”tante” Henriette og ”onkel” William.” 
”Hun har slekt i England?” 
”Det tror jeg ikke. Tanten som nylig døde, var den siste, så vidt jeg vet.” 
Jenny svelget hardt. ”Det er noe jeg stusser på,” sa hun. 
”Kom med det!” 
”Frøken Mitford sier at hun var i England da Julians mor døde, og at hun derfor ikke kunne komme i begravelsen. Men jeg mener å ha hørt at hun var til stede i kirken, men gikk sin vei før minnestunden etterpå?» 
Den gamle kvinnen ristet på hodet. ”Jeg så henne ikke, men andre hevder at de så henne utenfor kirken, før prestens tale. Slik er den godeste frøken Mitford. Hun liker å lage små mysterier rundt seg selv. Nå snakker Stavangers borgere mer om hvor vidt hun var i begravelsen, og hvorfor hun i så fall ikke var i sammenkomsten etterpå, enn de snakker om hovedpersonen selv, min salig niese. Forstår De nå hva jeg mener? Hun burde ikke bo på eiendommen. Folk snakker og undrer seg.” 
”Jeg kan ikke godt protestere,» sa Jenny. «Frøken Mitford er gjest hos Julians far, ikke hos oss.” 
Den gamle kvinnen lo, en uventet, munter latter. ”Og den stabukken har alltid gjort som det passer ham. Jeg advarte Henriette mot ham før han hadde rukket å fri. Jeg sa at hun burde velge musikken, så ville den rette mannen dukke opp med tiden, men hun våget ikke å gå imot sin fars ønske. Det gjorde ikke stakkars Helena heller, og ingen av dem ble lykkelige i ekteskapet. Jeg er redd min bror var en tyrann av en far.” 
”Julians far tok dødsfallet uventet tungt,” sa Jenny. ”Han falt sammen.” 
”Ikke av sorg,” sa den gamle kvinnen og hadde noe hardt i stemmen. ”Snarere av dårlig samvittighet og frykt for Guds straff.” 
Jennys blikk hang ved Julians tante. Skulle hun fritte henne ut? Ingen hadde fortalt henne hva Julians far hadde gjort seg skyldig i, hvorfor ektefellene hadde levd adskilt. Julian hadde sagt at de skulle snakke om det senere, men hadde aldri kommet tilbake til saken. 
”Du kommer ikke til å gi opp malingen?” 
Jenny støkk. Spørsmålet var uventet. Hun ristet på hodet. ”Nei.” 
”Jeg tror deg. Du har styrke.” Kvinnen smilte. ”Og et stort talent, hører jeg. Det gleder meg at du blir en del av slekten, Jenny Hofgaard. Jeg liker deg. Julian har vært heldig.” 
”Tusen takk,” svarte Jenny og kjente at hun rødmet. 
”Ikke tro alt frøken Mitford sier.” 
Jenny ristet på hodet. 
”Hun er ute etter å gjøre deg usikker, ja kanskje få deg til å flykte fra hele situasjonen, slik at hun er alene igjen på arenaen. Jeg akter å si William noen sannhetens ord, men det kommer ikke til å hjelpe.” 
Jenny måtte smile ved tanken. 
”Du skal aldri være redd for ham! Gå rett på! Vis styrke! Det er det eneste han respekterer.” 
Jenny nikket, letter over å ha fått en alliert i sin nye hjemby. 
Adelheid Borch forsynte seg med en makron og lente seg tilbake i stolen. ”Over til et hyggeligere tema. Fortell meg om deg selv, kjære Jenny. Om arbeidet ditt og familien.” 
Jenny lette etter en begynnelse. Ville Julians tante ha likt henne like godt om hun hadde visst mer? Hadde ikke hun selv like mange hemmeligheter som Charlotte Mitford lot til å ha? Den største av dem handlet om barna hun aldri kunne gi Julian. Slekten ville dø ut om han giftet seg med henne. 

Til toppen