Maja og Stina rekker ikke frem til Aleksander i tide, men Majas tilværelse snus snart på hodet av en helt annen årsak. 
Andrine lider i Isaks fravær. Og selv om hun blir distrahert av de rystende synene utenfor Christiania, og den tilsynelatende sjarmerende Olav, venter og venter hun på Isak. Én dag får hun et brev som skal forandre alt.

Jeg vet at du vil få tårer i øynene når du leser dette, for jeg gråter selv, men det er av glede.

UTDRAG FRA BOKEN:

Andrine snudde seg med hjertet i halsen da hun hørte en lyd bak seg. Så la hun hånden på brystet i ren lettelse da hun så hvem det var.
            «Olav, hva gjør du her?» spurte hun.
            «Jeg skulle til å spørre om det samme. Hva gjør du her?»
            «Jeg ønsket bare å se meg litt om. Det er alltid spennende å gå på låven og se hva som står lagret der av gamle ting,» la hun til så lett hun bare kunne.
            «Fant du noe interessant, da?» spurte han og så forbi henne.
            «Nei, jeg er ikke kommet over noe ennå. Men det betyr ikke at det ikke er noe her. Jeg var nødt til å finne på et eller annet, Olav. Jeg orker ikke tanken på å bli sittende innesnødd her sammen med de eldre. Jeg blir så rastløs,» sa hun som sant var. Hun lengtet hjem til Kongsvinger. Til foreldrene og til dyrene. Hun kom aldri til å slå seg til ro noe annet sted, trodde hun. Ikke nå som Isak var borte.
            «Du vet at hustruen til Erland døde her inne?»
            Spørsmålet kom så brått på henne at hun kvakk. «Nei, det visste jeg ikke,» løy hun og la merke til at øynene hans var uvanlig mørke og harde. Det lignet ikke Olav. Hva var det med ham?
            «Rosa var så ung. Hun trodde hun kunne være venner med alle, men en dag gikk hun for langt og det endte fatalt,» sa han.
            «Åh, hva skjedde?» 
            «Det vet du vel allerede, gjør du ikke? Du er klar over hva som skjedde her, Andrine. Jeg ser det på deg. Hvorfor lyver du for meg? Det er da ikke pent.» Han kom nærmere og skulle til å ta hånden hennes i sin, men hun trakk seg vekk. Et øyeblikk syntes hun han virket truende, men det var nok bare nervene som spilte henne et puss.
            «Ja, jeg vet det. Men hvorfor er du så rar? Du skremmer meg, og det liker jeg ikke,» sa hun.
            «Ha-ha. Synes du jeg er skummel? Det er det dummeste jeg har hørt. Men dette stedet er nifst, synes jeg, og jeg forstår ikke hvorfor du oppsøker det. En dødens arena ... Ja, det spøker her, skal jeg si deg. Og det er ingen vennligsinnet mann som hjemsøker stedet.»
            «En mann? Men …» Hun tidde, aktet ikke å fortelle ham at hun kunne se de døde, at hun følte og sanset ting som andre ikke enset.
            «Ja, en mann, og han er farlig. For noen uker siden fikk Erland nesten høygaffelen i hodet. Det var bare snakk om millimeter, så hadde han vært død. Høygaffelen kom flyvende i full fart gjennom rommet, og den eneste grunnen til at herr Brandt kom levende fra det, var at han bøyde seg for å plukke opp en spade som lå på gulvet akkurat idet den kom.»
            Det var ikke mulig. Andrine kunne ikke se noen mann her. Hun trodde ikke på det.  Hvis det var sant at noen hadde kastet høygaffelen, var det i hvert fall ikke en ånd, men en høyst levende person. 
            «Da var han heldig. Men hvordan ser dette gjenferdet ut, da, siden du er så sikker på at det var en ånd som gjorde det?»
            Han ble alvorlig. «Jeg har aldri sett noe slikt, men jeg hørte av noen at det var det som skjedde. Og Erland har ikke satt sine ben her siden.»
            Andrine nikket. «Det forstår jeg godt. Jeg hadde heller ikke gjort det.»
            «Skal vi gå inn til de andre igjen? Din bestemor lurte fælt på hvor du ble av. Det var hun som ba meg se etter deg på låven. Så jeg gikk hit, og her var du.» Han smilte, men hun merket at smilet var anstrengt og ikke nådde øynene hans. Noe var galt. Olav visste et eller annet om den døde Rosa. Han visste kanskje til og med hvem morderen var?
            «Det blir sagt at hun hengte seg. Tror du på den historien, Olav?» dristet hun seg til å spørre.
            Han nikket alvorlig. «Ja, hun tok livet sitt. Den siste tiden var hun så underlig. Hun ville ikke tale med noen. Forsvant bare inn i sin egen verden.»
            Andrine skakket på hodet. «Du kjenner familien Brandt godt, du.»
            «Ja, det gjør jeg. Jeg bodde her et år da bestefar var på reise i utlandet, og ble nesten en del av familien. Rosa var ikke alltid så enkel å ha med å gjøre. Hun var jo ung og … Ja, hun trodde det bare var å flørte med karene. Hun elsket det. Hennes ektemann ble naturligvis sjalu, og en gang stengte han henne inne på kvisten. Hun gråt og skrek en hel natt før han slapp henne ut igjen.»
            «Men det går da ikke an! Er han virkelig så fæl?»
            «Han var sjalu, og med rette. Men nå får vi komme oss inn, Andrine. Du vil vel ikke at din bestemor skal finne deg her.»
            Hun ble motvillig med ham. Mens hun gikk bortover det knirkende låvegulvet, syntes hun hele tiden at noen var bak henne. Olav åpnet døren, og hun trakk inn den friske luften. Nå gikk det opp for henne at det hadde luktet død på låven. En søtlig, kvalm lukt.
             Snart var de inne i varmen, og Andrine tok av seg kåpen og støvlene i hallen og ga det til tjenestepiken som kom springende ut fra kjøkkenet.
            «Da får vi vel gå inn og spille kort. Jeg er sikker på at Erland tror han skal vinne over meg, men det klarer han ikke. Jeg elsker kortspill, og jeg er god til det.  Dessuten liker jeg å vinne.» Han åpnet døren inn til stuen, og bestemoren sendte Andrine et gjennomtrengende blikk da hun satte seg ved siden av henne ved det rundt bordet. 
            «Hvor har du vært? Jeg får meg ikke til å tro at du har vært på lillehuset så lenge,» hvisket hun. Hun løftet ett og ett kort og holdt dem i hånden uten å se på dem.
            «Jeg har vært på lillehuset, men det tok sin tid å komme seg dit. Jeg trodde jeg skulle blåse bort. Dessuten snødde det så tett at øynene mine rant,” svarte hun like lavt.
            Bestemoren humret. «Jaså, sier du det? Ja, da nytter det ikke for meg å gå utendørs i dag. Men jeg synes du kunne ha funnet på en bedre bortforklaring, Andrine. Du skal ikke undervurdere meg, det har jeg sagt til deg før.»
            «Ja, men jeg …» Andrine tidde da herr Brandt kremtet. 
            «Jeg vet ikke hva dere to hvisker om, men vi vil ha ro når vi spiller kort. Det er din tur til å dele,» sa han henvendt til Olav, som så tilfreds ut der han satt. Han løftet kortstokken og delte ut åtte kort til hver. Da det var gjort, kikket han på kortene sine og så plutselig irritert ut. Så hadde han ikke fått en god hånd, tenkte Andrine, og en særlig god spiller kunne han heller ikke være, siden han var så lett å lese. Hun lurte på hvordan han ville reagere hvis han tapte. Der og da fant hun ut at hun ikke kjente ham så godt. Olav var en fremmed, til tross for at hun hadde kysset ham og følt seg tiltrukket av ham. Hvem var han egentlig? Var han virkelig så hyggelig og sjenerøs som han ga inntrykk av?
            Spillet endte med at Olav kastet kortene, reiste seg stivt, bukket og hastet ut av stuen. Alle så rart etter ham før Jan begynte å le. «Olav tåler ikke å tape. Slik har han alltid vært. La oss bare spille videre. Han kommer tilbake når han får roet seg litt.”
            «Tror du det, Jan?» Fru Lierviken så tvilende på ham.
            «Ja, det gjør jeg. Det pleier å gå fort over.»
            Andrine likte ikke oppførselen til Olav. Han hadde vært som en umoden guttunge. Et spill var et spill, ikke noe annet. Det var ikke alvor, det de holdt på med.
            De fortsatte å spille. Andrine syntes det var merkelig at Olav ikke kom tilbake, men de andre lot ikke til å bry seg om det, og det endte med at Jan vant kortrunden.
            Da, plutselig, ble døren slått opp, og en likblek Olav kom løpende inn. «Det er en kvinne på tunet. Hun står rett opp og ned med håret hengende foran ansiktet, og hun er kun iført en hvit nattkjole! Dere må komme og se selv.»
            Andrine løp ut av stuen før de andre fikk sukk for seg. Hun åpnet utgangsdøren, men det var så vidt hun fikk skjøvet den opp da et voldsomt vindkast slo mot henne. Foran henne sto det en kvinne, og hun visste med det samme at det var Elisabeth. Hun kunne ikke se øynene hennes, men de lyse håret var vått, og det dryppet av det. Nattkjolen var nesten gjennomsiktig.
            Bestemoren stilte seg ved siden av henne og gispet. «Det … det er min datter!» hikstet hun og måtte lene seg mot veggen. «Jeg har aldri … Jenta mi, hvorfor er du her nå?» Hun begynte å gråte hjerteskjærende, og Jan kom ut og tok armen hennes. Holdt henne varsomt inntil seg mens han stirret forgjeves ut i snøværet.
            «Dette er ikke bra for deg. Jeg vet ikke hva dere ser her ute, men det er tydelig at det har skaket deg veldig. Nå går vi inn i stuen igjen, og du setter deg foran peisen og varmer deg. Du er jo iskald,» la han til med omsorg i stemmen.
            Andrine stirret på den døde. Så løftet kvinnen hodet og så rett på henne med bunnløse, sorte øyne, før hun strakte ut en vever hånd.
            «Hva vil du oss?» spurte Andrine lavt. «Hvorfor er du her?»
            «Mor. Du må ta vare på mor. Han er farlig … farlig. Jeg undervurderte ham. Han er skyld i min død. Bare han …»